Har du missat ett kapitel?

Fånga vår saga här!

Kapittel 1

Alt var som det pleide på Ponniskolen i Det magiske landet over skyene. Det var i grunnen alltid som det pleide på Ponniskolen. Lonni sukket mens han pusset tennene, rettet på manken og vasket mulen. Akkurat som han hadde gjort i går. Og i forgårs. Og dagen før det, for den saks skyld.  

 

Ute på travbanen gikk ponniene rundt og rundt. Akkurat som de pleide. De trente på å trave, noe Lonni hatet. Både eftersom han ikke var så god til å trave og eftersom han syntes det var fryktelig kjedelig.  

 

Lonni begynte å tenke høyt - han gjorde det av og til: "Det må da finnes andre ting i livet enn å gå i trav. Og i takt." Plutselig dumpet Lonni borti ponnien foran seg, som hadde bråstoppet.  

 

"Hva sa du?" ropte de andre ponniene i kor. Både Jonni, Conni, Ronni og alle de andre. Lonni rödmet, det var ikke meningen at de andre skulle høre hva han tenkte. Men nå hadde han jo allerede sagt A, så da kunne han like godt fortsette.  

 

"Vel ... har dere aldri tenkt over at det må finnes noe annet enn å gå i takt hele dagen?" 

"Vi våkner, vi spiser, vi traver, vi sover. Det er jo slik det er og alltid har vært", sa de andre ponniene.  

"Men hva om jeg vil gjøre noe annet?" prøvde Lonni å protestere.  

"Vi våkner, vi spiser, vi traver, vi sover. Det er jo slik det er og alltid har vært", sa de andre ponniene på nytt. Og så fortsatte de å trave. Men Lonni ville ikke være med.  

 

Etter en stund oppdaget de andre ponniene at Lonni ikke travet. De stoppet opp.  

"Varför traver du inte?" 

"Jeg har ikke lyst, jeg vil gjøre noe annet." 

Jonni, den gråaste av ponniene, og den beste til å trave, gikk bort til Lonni.  

"Hva vil du da?" 

"Jeg vil ut og se verden." 

"DET må du ikke ønske deg!" 
"Varför inte?", spurte Lonni.  

"Her på Ponniskolen vet du hva du får. Verden der ute er stor og ond og farlig." 

"Det vil jeg gjerne finne finne ut av selv", sa Lonni.  

Det ble helt stilla. Jonni vrinsket-lo litt.  

"Jasså, ja. Är du säker på att du är så modig? Kanskje du samtidig skulle utfordre dragen Drago til kamp også?" 

De andre ponniene lo støyende. Alle visste at Drago var det farligste dyret i hela världen, og at ingen - ingen! - våget å kjempe mot han.  

Lonni sank litt sammen.  

"Ja, det är faktiskt ackurat det jag skal." 

 

Og så pakket Lonni en salveske og gikk av gårde. Ut i verden for å kjempe mot den farlige dragen.  

 

Kapittel 2

Hvis Lonni skulle vara ærlig, var det kanskje ikke så kjempesmart å dra ut for å lete etter verdens farligste drage. Men du skal holde det du lover. Spesielt det du lover deg selv. Så Lonni dro. Ut for å oppdage alt som var å oppdage i Det magiske landet over skyene.  

 

Han gikk gjennom en skog. En sånn type skog som er litt mørk og skummel. Etter en stund kom han till en bro som førte over en elv. Lonni tenkte egentlig ikke så mye over det og var på vei over broen da en ninja plutselig hoppet ut foran ham.  

 

"Hva tror du egentlig at du gjør?" 

"Jeg er bare på vei over broen", sa Lonni.  

"Ah, men det er ikke slik det fungerer. Jeg er nemlig broens vokter", sa ninjaen og hørtes veldig stolt ut.  

"Det høres spennende ut. Hva går jobben ut på?", spurte Lonni.  

"Jo, det betyr at jeg vokter broen. Jeg sørger for at ikke alle mulige mennesker bare tramper over den." 

Lonni tenkte seg om. Han syntes egentlig ikke han var "alle mulige", han var tross alt Lonni, som var på vei ut på eventyr.  

"Nei, det er jo klart, sa Lonni. Men kan jag få lov til å gå over broen?" spurte han så.  

Ninjaen laget en merkelig fnyselyd med nesen.  

"Si meg, vet du ingenting om brovoktere?" 

"Ikke egentlig", innrømmet Lonni.  

"Det er faktisk første gang jeg er utenfor Ponniskolen, så det er nok ikke alt jeg vet." 

Ninjaen ristet på hodet.  

"Greit, men for å få lov til å krysse broen, må du svare på et spørsmål. Et vanskelig spørsmål! Et ... megavanskelig spørsmål!" 

"Uffda, håper jeg klarer å svare på det", sa Lonni.  

 

Lonni så litt nærmere på ninjaen. Ninjaen så litt nærmere på Lonni. Ingen av dem sa noe på en stund.  

"Ehm ... hva er spørsmålet?" 

"Vent litt, jeg må bare finne på et! Det er faktisk ikke så ofte det kommer noen forbi, så jeg er litt ute av trening." 

Lonni satte seg ned og ventet tålmodig.  

 

Plutselig rykket ninjaen til.  

"Der! Nå har jeg det. Det er et megavanskelig spørsmål. Er du klar?" 

Lonni nikket.  

"Hva er ... yndlingsfargen din?" 

"Ja, den var vanskelig", sa Lonni. "Hva er din, ninja?" 

"Svart, selvfølgelig!" 

"Å, ja. Jag tror jag gillar rosa bäst. Eller ... nei, vent. Oransje! Nei ... grönn. Jeg sier grönn." 

"Du kan ikke si alle mulige farger. Jeg er broens vokter og jeg forlanger et klart svar." 

"Grønn", sa Lonni med fast stemme. 

Javel, greit. Du skal få lov til å krysse broen, sa ninjaen. "Men, where er du på vei?" 

"Jeg er på vei ut i verden for finne og kjempe mot dragen Drago." 

Ninjaen ble hvit som et laken.  

Det er en veldig dårlig idé. Drago er sinnsykt farlig og spyr ut ild! Kanskje du bare borde bli her hos meg. Vi kan kaste ninjastjerner og gjøre alle mulige ninjating?" 

Lonni smilte og ristet på hodet.  

"Det er snilt av deg, ninja, men jeg lovet meg selv å finne dragen Drago, så da gjør jeg det. Men vi ses kanskje en annen gang." 

Kapittel 3

Lonni var blitt veldig sulten av å prate med brovakt-ninjaen og svare på spørsmål og sånt, så han bestemte seg for å spise matpakken sin.  

 

Han fant et sted i skogen hvor det var et par store steiner å sitte på og hvor solen tittet frem mellom tretoppene. Lonni tok opp matpakken sin og skulle akkurat til å sette tennene i brødskiva da han hørte en lyd innenfra en busk.  

 

"Pst!" 

Lonni stirret på busken.  

"Pst!" löd det igjen.  

Dette var merkelig. Lonni reiste seg og så bak busken. Det var inngangen til en hule, og inne i hulen kunde Lonni se to øyne som lyste i mørket.  

"Ehm...hallo?"  

Lonni hadde aldri sett så merkelige øyne eller snakket med noen som bodde i en hule før, så han visste ikke hva han skulle si.  

"Hei", hvisket stemmen inne i hulen.  

"Har du noe mat?" 

"Ja, det har jag. Kan du ikke komme ut i solen, så deler vi matpakken min", sa Lonni. Han syntes det var hyggelig å ha noen å spise sammen med.  

Øynene kom nærmere Lonni, og han kunne se at de tilhørte en blek og tynn vampyr.  

"Det kan jeg ikke. Jeg er nemlig en vampyr", sa vampyren.  

"Javel?", sa Lonni.  

"Ja, vi tåler jo ikke lys. Ikke noe lys i det hele tatt. Så jeg kan ikke gå ut og lete etter mat på dagtid og siden jeg er litt mørkredd så er jeg ikke så mye ute om natten heller.  

"Uffda. Ja, da er det jo ikke så lett. Men om du sitter i skyggen under treet og jeg sitter ved siden av deg i sola, så kan vi dele matpakken min. Jeg har både smørbrød, mandariner og mye annet", sa Lonni.  

De satt en stund og spiste i taushet.  

"Jeg er forresten på vei for å finne dragen Drago. Vet du vilken vei jag skal gå?" spurte Lonni.  

Vampyren höll på å sette en halv banan i halsen.  

"Drago? Drago er sinnssykt farlig og spyr ut ild, og han spiser både mennesker og dyr. Han må du holde deg langt unna!" 

"Ja, det sier alle. Men jeg har nå tenkt å finne ham likevel", sa Lonni.  

"I så fall er det den veien," sa vampyren og pekte lenger inn i skogen.  

"Takk skal du ha. Kanskje vi sees igjen", sa Lonni, før han reiste seg, tok på seg salvesken og gikk videre innover i skogen.  

 

Lonni hadde imidlertid ikke kommet langt før han igjen angret på at han hadde reist fra den trygge Ponniskolen. For det ble mørkere og mer tåkete for hvert skritt han tok. Og plutselig hørte han en hes og fæl latter. Rett foran seg ... 

Kapittel 4

Det gikk kaldt nedover ryggen til Lonni da han hørte den hese og fæle latteren i den mørke skogen. Og sånne ponnier har en ganske lang rygg, så han ble faktisk skikkelig kald.  

 

"Hva er det for noe? Og rekker jeg å snu?" tenkte Lonni, men før han rakk å bestemme seg, stod det en heks foran ham.  

Heksa lo igjen, høyt og skremmende.  

"Du kommer ikke forbi her, kompis!" 

"Men ..." begynte Lonni, men heksa avbrøt ham før han rakk å si mer.  

"Ikke før du har gitt meg alle tingene dine!" 

"Ok. Det er greit", sa Lonni og tok av seg salvesken.  

"Hva ... hva gjør du?" sa heksa.  

"Jeg gir deg alle tingene mine." 

"Det er ikke sånn det fungerer!" Du skal protestere og nekte, og så skal jeg true med å trylle deg om til en stein eller en sykkelpumpe eller noe annet forferdelig!" 

"Åh, ok ..." sa Lonni.  

"Ja, du må unnskylde, men dette er første gangen jeg er i denne skogen, og det er også første gangen jeg møter en heks. Så därför vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre. Men om det är viktigt för deg å få alle tingene mine, så kan du gjerne få dem. Jeg vil i alle fall ikke trylles om til en sykkelpumpe." 

 

Lonni begynte å ta tingene sine ut av salvesken. Skjerfet, notisboken, sverdet og mange andre ting.  

"Her."  

Lonni rakte frem tingene sine til heksen, men hun ristet sint på hodet.  

"Hvis det skal være på den måten, vil jeg i hvert fall ikke ha dem." 

Lonni syntes heksen oppførte seg merkelig. Men så trakk han på skuldrene og begynte å pakke dem ned i salvesken igjen. Men han slet med å få plass til alt.  

"Kanskje du kan hjelpe meg? Jeg er på vei for å sloss mot dragen Drago. Men jeg vet ikke veien. Gjør du?" 

Heksen sperret opp øynene.  

"Drago er sinnssykt farlig og spyr ut ild, og han spiser både mennesker og dyr OG han liker ikke brus! Er ikke det skremmende?"  

"Jo. Veldig. Men jeg har lovet meg selv å finne han. Så kan du fortelle meg veien?" spurte Lonni.  

Heksa lo den fæle hekselatteren sin igjen.  

"Ja, det kunne jeg ha gjort. Men jag vil ikke, for du ga meg ikke tingene dine!" 
"Men ..." sa Lonni.  

"Ikke noe men. Du ga meg ikke tingene dine, så da gidder jeg ikke å vise deg veien." 

Heksa lo igjen, og så snudde hun seg og gikk.  

 

Lonni sukket. Han skjønte ikke hva han hadde gjort galt. Han skulle akkurat til å prøve å få igjen glidelåsen på den fullstappede salvesken da han la merke til noe han ikke hadde sett før. Det var et timeglass i vesken. Og et brev. Lonni åpnet brevet. Det var fra Jonni, den gråeste ponnien, og den beste til å trave hjemme på Ponniskolen.  

 

I brevet stod det:  

"Til Lonni. Jeg kan forstå at du vil ut og se litt mer av Det magiske landet over skyene. Men din plass er blant ponniene, og du kan fortsatt ombestemme deg. Hvis du er tilbake på Ponniskolen før timeglasset renner ut, kan du bli med på Ponniparaden, der vi alle blir ferdigutdannede ponnier. Hvis du ikke rekker tilbake i tide, kan du aldri bli en del av ponnifellesskapet igjen." 

Lonni brettet sammen brevet, så på timeglasset og sank litt sammen.

Kapittel 5

Lonni gikk og gikk og gikk og gikk. Mens han tenkte over hva han hadde gjort. Det enkleste ville være å snu og gå tilbake til Ponniskolen før den store Ponniparaden. Men Lonni ville så gjerne se mer av verden. Og han hadde jo også lovet seg selv å finne dragen Drago. Så det måtte han gjøre. ETTER DET ville han skynde seg hem tidsnok til Ponniparaden så han ikke mistet alle vennene sine.  

 

Mens Lonni gikk i sine egne tanker, hadde han kommet ut seg av den mørke skogen og befant på en strand. Plutselig spratt en cowboy ut bak en stor stein. 

"Hei der, kompis!" 

"Hei der", svarade Lonni. 

"Jeg er en sånn cowboy", sa cowboyen 

"Ja, det kunne jeg nesten se på cowboyhatten. Og på cowboystøvlene. Og på sheriffstjernen", sa Lonni.  

"Å ja." 

"Kan du hjelpe meg?" spurte Lonni.  

"Jeg må finne dragen Drago, men jeg kan ikke veien. Vet du vart han bor?" 

"Øh, Drago er sinnssykt farlig og spyr ut ild, og han spiser både mennesker og dyr OG han liker ikke brus. Og han er ond!"  

Lonni nikket.  

"Ja, jeg har hört det, men jeg vil fortsat finne ham. Vet du var han bor? Og vil du fortelle meg det, jeg har nemlig litt dårlig tid." 

"Ja, jeg vet akkurat hvor han bor. Men kan jag fortelle deg en historie først? Jeg elsker historier!" 

 

"Jeg har egentlig ikke tid ..." begynte Lonni, men cowboyen bare fortsatte: 

"Jag har en gång en gång hela vien gjennom Amerika eftersom jag hade forelsket meg i en vakker gullgraver som hadde reist til Alaska for å grave etter gull, og så ville jeg også til Alaska, men så gikk det ikke bedre enn at hesten min punkterte etter bare to dager. Og så ..."  

Lonni forsøkte å avbryte flere ganger, men cowboyen fortalte og fortalte og fortalte og fortalte. Han var ikke til å stoppa. Men endelig var historien ferdig. Lonni var utålmodig og kremtet:  

"Sikkert en fin historia. Men det var dragen Drago vi kom snakket om ..." 

 

Cowboyen avbrøt igjen.  

"Ja, ja, det skal jeg nok fortelle. Men vil du ikke se tingene mine först? Bare se, jeg har en sprettball og saks og en jojo og en bøtte og ..." 

Lonni prøvde å stoppa cowboyen, men han fortsatte bare å prate om alle tingene sine. Da han endelig var ferdig, skyndte Lonni seg å si: 

"Jeg har veldig dårlig tid, kan du ikke bare fortelle meg hvilken vei jeg skal gå for å finne Drago?" 

"Joda, men skal vi ikke spille et spill først? Jeg har både Fire på rad og Ludo og sjakk og noen kortstokker og ..." 

Cowboyen snakket og snakket. Nå avbrøt Lonni med høy stemme: 
"Jeg er nødt til å gå nå!"  

 

Og så begynte Lonni å gå raskt bortover stranden. Han visste inte helt var han var eller var han skulle, men han var i varje fall på vei.  

 

Da Lonni hadde gått en stund, ble stranden til en ørken. En stor, varm ørken av bar sand. Lonni stoppet og så seg rundt til alle kanter. Det enda han kunde se var sand. Og mer sand. Kanskje han hadde gått seg bort. Men plutselig knep han øynene sammen. Hva var det han så der langt borte i horisonten? Et ... sjørøverskip? 

Kapittel 6

Lonni gikk mot sjørøverskipet. Det var vanskelig å gå i sanden og føttene hans føltes veldig tunge. Han hadde gått hela dagen. Han var nesten fremme ved skipet da han hørte et høyt smell og så landet noe tungt rett ved siden av Lonni. En kanonkule! 

"Slutt å skyte, jeg vil bare spørre om noe", ropte Lonni i håp om at noen kunne høre ham. En hes stemme brølte tilbake.  

"Usj, beklager, gammel vane. Vi sjørøvere liker å skyte etter folk med kanoner." 

"Så du er sjørøver?" spurte Lonni nysgjerrig og gikk nærmere. På dekket til sjørøverskipet sto en jente med lapp over det ene øyet, en stor sabel, ørering, TO trebein og en papegøye på skulderen.  

"Om jeg er sjørøver? Det skal jeg love deg at jeg er. Jeg er Frida den Grusomme, hersker over de syv hav, havets skrekk, kjent og fryktet fra Nordpolen til Kapp det gode håp!" 

"Wow. Kult", sa Lonni.  

"Men da må jeg nesten spørre om noe. Varför står sjørøverskipet dit midt i ørkenen?" 

 

Frida den Grusomme så plutselig litt sint ut.  

"Og hvorfor er du i en ørken?" 

Lonni svarade: 
"Det är mest för att jag har gått meg vill. Jeg leter etter dragen Drago, men jeg vet ikke i hvilken retning jeg skal gå." 

Frida den Grusomme sperret opp øynene.  
"Det der er en skikkelig dårlig idé. "Drago er sinnssykt farlig og spyr ut ild, og han spiser både mennesker og dyr og han liker ikke brus, og han er ond, og så sterk at han kan løfte et sjørøverskip opp i luften og kaste det inn i en ørken!" 

 

Lonni sjönk sammen. Han syntes Drago hørtes verre ut for hver gang han hørte om han.  

Frida nikket bekreftende: 
"For det var det som skjedde. Drago har rett og slett kastet skipet mitt ut hit, så nå kan jeg ikke reise rundt og plyndre på de syv hav lenger." 

"Watashi wa kyandî ga hoshîdesu", skrek papegøyen plutselig.  

"Oi, kan papegøyen din snakke?" 

"Jepp", svarade Frida stolt.  

"Hva sier den?" 

"Jeg vet ikke, han snakker bare japansk." 

"Ah", sa Lonni litt skuffet. "Men Drago? Vet du var han bor?" 

"Ja, du må gå den veien", sa Frida og pekte.  

 

Lonni sa takk og begynte å gå igjen. Han gikk og tenkte at det var gått overraskende lett å bli vist veien denne gangen, da det begynte å blåse. Först ganske mye, så veldig mye og til slutt ble vinden til en tornado, og Lonni ble løftet opp i luften og virvlet rundt og rundt ...

Kapittel 7

Lonni ble virvlet rundt av tornadoen i en fart og med en kraft han aldri hadde opplevd før. Alt annet blåste också rundt og rundt - sokker, bøker, puslespillbrikker, en kiste og tusen andre ting. Lonni konsentrerte seg mest om å ikke få noe i hodet, men prøvde også å se seg rundt etter noe han kunde ... holde seg fast i.  

 

Plutselig holdt det opp med å blåse, og i det samma fikk Lonni tak i en gummibåt som fløy rundt ved siden av ham. Lonni og gummibåten ramlet ned i en elv med et stort plask. 

 

"Puh, det kunne ha gått fryktelig galt", klarte Lonni å tenke, men la så merke til at gummibåten hadde fått veldig fart. Og at det gikk raskere og raskere. Og at det var et fossefall rett forut. Lonni prøvde desperat å bruke hovene for å styre båten inn til land, men uansett hvor hardt han padlet, nærmet fossen seg i rasende tempo. Lonni lukket øynene. Og så må han ha ha besvimt.  

 

Da Lonni åpnet øynene igjen, var han og gummibåten kastet inn på land. Lonni var våt fra mulen til halen og alle tingene hans lå spredt utover i gresset. Men han HADDE fortsatt timeglasset sitt, og viktigst av alt. Han var i live.  

 

"Hva ligger du der og roter i jorda for", hørte han plutselig en stemme si. Bak Lonni sto en høy mann med enorme overarmer, enda større bart og med tau og klatreutstyr hengende overalt.  

"Ja, det er en lang historia, men jeg er på vei til Dragos slott. Vet du vart det är?" 

Den store mannen ristet på hodet.  

"Det høres ut som en skikkelig dårlig idé. "Drago er sinnssykt farlig og spyr ut ild, og han spiser både mennesker og dyr og han liker ikke brus, og han er ond, og så sterk at han kan løfte et sjørøverskip opp i luften og kaste det inn i en ørken! Og han har megadårlig ånde." 

Lonni avbrøt utålmodig.  

"Ja, ja, det har jag hört ... ganske mange ganger nå. Men vet du var han bor?" 

"Jeg kan vise deg det. Vi må bare opp på toppen av fjellet, så kan jeg peke det ut for deg. Men vi må klatre om kapp! 1, 2, 3, nå!" 

Lonni så opp mot fjelltoppen og nikket mot noen trapper. 

"Kan vi ikke bare ta trappene?" 

Ingen svarade, kjempemannen var redan på vei oppover fjellsiden. Lonni trakk på skuldrene og ruslet oppover trappene. På veien fant han et epletre og plukket et flott, rødt eple. Han tok også en liten paus og plystret om kapp med en fugl før han nådde toppen. 

 

Lonni måtte vente en halvtime før mannen svett og pesende stod ved siden av ham. Han ble veldig sur. 

"Hvordan klarte du å komme deg opp hit før meg?" 

Lonni skulle til å forklare at han hadde tatt trappene og at det var mye lettere enn all den klatringen, men mannen avbrøt.  

"Da klatrer vi ned igjen og ser hvem som kommer först!" 

Lonni tenkte seg raskt om.  

"Ok da, men först må du peke ut Dragos slott." 

"Ja, ja. Der!" sa mannen og pekte, og så begynte han å klatre nedover igjen i en fryktelig fart. Lonni ristet på hodet og begynte å trave i den retningen mannen hadde pekt. Mot det store, mørke slottet ...

Kapittel 8

Lonni var faktisk i veldig godt humør da han trasket av gårde i retning mot slottet. Det så litt uhyggelig ut ...av og til så det også ut som om det kom ild ut av taket. Men Lonni var i det minste på rett spor og nærmet seg slutten på reisen. Han hadde møtt mange interessante mennesker, men nå var han glad han snart var fremme ved målet.  

 

Dypt i disse tankene falt han nesten over et par lange ben. Utenfor et telt satt en trollmann med en flott spiss lue, og det var beina hans Lonni hadde holdt på å snuble i.  

"Neimen, hei du", mumlet trollmannen med svak stemme. Og så sukket han.  

"Hei, hei", sa Lonni muntert og skulle til å gå videre, for han hadde dårlig tid. Men trollmannen så så trist ut at Lonni stoppet.  

"Er det noe galt?" 

"Nei, nei, bare fortsett du", sukket trollmannen. 

"Det virker jo som noe er galt?" 

"Åh, det er bare ... det er vanskelig å forklare", sa trollmannen med en enda svakere stemme.  

Lonni så lenge på timeglasset sitt. Han hadde egentlig ikke tid til dette, men han syntes synd på den triste trollmannen.  

"Prøv å forklare det likevel." 

Trollmannen sukket igjen. Så dypt at teltet hans blafret.  

Jeg er trollmann, skjønner du." 

 

Lonni nikket. Det hadde han skjønt.  

"Og därför kan jeg trylle frem hva som helst. Alt i hele verden." 

"Så kult", sa Lonni.  

"Ja, det skulle man jo tro", sa trollmannen.  

"Men ... når du kan trylle frem alt i hele verden, mangler du jo aldri noe. Jeg aner ikke hva jeg skal ønske meg til bursdagen min. Og når du kan få alt i hele verden, kan du faktisk bli litt lei." 

Lonni tenkte seg om.  

"Kanskje du bare trenger en hobby?"