Hvis Lonni skulle være ærlig, var det kanskje ikke så kjempesmart å dra ut for å lete etter verdens farligste drage. Men du skal holde det du lover. Spesielt det du lover deg selv. Så Lonni dro. Ut for å oppdage alt som var å oppdage i Det magiske landet over skyene.  

Han gikk gjennom en skog. En sånn type skog som er litt mørk og skummel. Etter en stund kom han til en bro som førte over en elv. Lonni tenkte egentlig ikke så mye over det og var på vei over broen da en ninja plutselig hoppet ut foran ham.  

"Hva tror du egentlig at du gjør?" 

"Jeg er bare på vei over broen," řekl Lonni.  

"Ah, men det er ikke slik det fungerer. Jeg er nemlig broens vokter", sa ninjaen og hørtes veldig stolt ut.  

"Det høres spennende ut. Hva går jobben ut på?", spurte Lonni.  

"Jo, det betyr at jeg vokter broen. Jeg sørger for at ikke alle mulige mennesker bare tramper over den". 

Lonni tenkte seg om. Han syntes egentlig ikke han var "alle mulige", han var tross alt Lonni, som var på vei ut på eventyr.  

"Nei, det er jo klart, sa Lonni. Men kan jeg få lov til å gå over broen?" spurte han så.  

Ninjaen laget en merkelig fnyselyd med nesen.  

"Si meg, vet du ingenting om brovoktere?" 

"Ikke egentlig," řekl Lonni.  

"Det er faktisk første gang jeg er utenfor Ponniskolen, så det er nok ikke alt jeg vet." 

Ninjaen ristet på hodet.  

"Greit, men for å få lov til å krysse broen, må du svare på et spørsmål. Et vanskelig spørsmål! Et ... megavanskelig spørsmål!" 

"Uffda, håper jeg klarer å svare på det," řekl Lonni.  

Lonni så litt nærmere på ninjaen. Ninjaen så litt nærmere på Lonni. Ingen av dem sa noe på en stund.  

"Ehm ... hva er spørsmålet?" 

"Vent litt, jeg må bare finne på et! Det er faktisk ikke så ofte det kommer noen forbi, så jeg er litt ute av trening." 

Lonni satte seg ned og ventet tålmodig.  

Plutselig rykket ninjaen til.  

"Der! Nå har jeg det. Det er et megavanskelig spørsmål. Er du klar?" 

Lonni nikket.  

"Hva er ... yndlingsfargen din?" 

"Ja, den var vanskelig," řekl Lonni. "Hva er din, ninja?" 

"Svart, selvfølgelig!" 

"Å, ja. Jeg tror jeg liker rosa best. Eller ... nei, vent. Oransje! Nei ... grønn. Jeg sier grønn." 

"Du kan ikke si alle mulige farger. Jeg er broens vokter og jeg forlanger et klart svar." 

"Grønn," řekl Lonni med fast stemme. 

Javel, greit. Du skal få lov til å krysse broen, sa ninjaen. "Men, hvor er du på vei?" 

"Jeg er på vei ut i verden for finne og kjempe mot dragen Drago." 

Ninjaen ble hvit som et laken.  

Det er en veldig dårlig idé. Drago er sinnsykt farlig og spyr ut ild! Kanskje du bare burde bli her hos meg. Vi kan kaste ninjastjerner og gjøre alle mulige ninjating?" 

Lonni smilte og ristet på hodet.  

"Det er snilt av deg, ninja, men jeg lovet meg selv å finne dragen Drago, så da gjør jeg det. Men vi ses kanskje en annen gang." 

Lonni var blitt veldig sulten av å prate med brovakt-ninjaen og svare på spørsmål og sånt, så han bestemte seg for å spise matpakken sin.  

Han fant et sted i skogen hvor det var et par store steiner å sitte på og hvor solen tittet frem mellom tretoppene. Lonni tok opp matpakken sin og skulle akkurat til å sette tennene i brødskiva da han hørte en lyd innenfra en busk.  

"Pst!" 

Lonni stirret på busken.  

"Pst!" lød det igjen.  

Dette var merkelig. Lonni reiste seg og så bak busken. Det var inngangen til en hule, og inne i hulen kunne Lonni se to øyne som lyste i mørket.  

"Ehm... hallo?"  

Lonni hadde aldri sett så merkelige øyne eller snakket med noen som bodde i en hule før, så han visste ikke hva han skulle si.  

"Hei", hvisket stemmen inne i hulen.  

"Har du noe mat?" 

"Ja, det har jeg. Kan du ikke komme ut i solen, så deler vi matpakken min," řekl Lonni. Han syntes det var hyggelig å ha noen å spise sammen med.  

Øynene kom nærmere Lonni, og han kunne se at de tilhørte en blek og tynn vampyr.  

"Det kan jeg ikke. Jeg er nemlig en vampyr", sa vampyren.  

"Javel?", sa Lonni.  

"Ja, vi tåler jo ikke lys. Ikke noe lys i det hele tatt. Så jeg kan ikke gå ut og lete etter mat på dagtid og siden jeg er litt mørkredd så er jeg ikke så mye ute om natten heller.  

"Uffda. Ja, da er det jo ikke så lett. Men hvis du sitter i skyggen under treet og jeg sitter ved siden av deg i sola, så kan vi dele matpakken min. Jeg har både smørbrød, mandariner og mye annet", sa Lonni.  

De satt en stund og spiste i taushet.  

"Jeg er forresten på vei for å finne dragen Drago. Vet du hvilken vei jeg skal gå?" spurte Lonni.  

Vampyren holdt på å sette en halv banan i halsen.  

"Drago? Drago er sinnssykt farlig og spyr ut ild, og han spiser både mennesker og dyr. Han må du holde deg langt unna!" 

"Ja, det sier alle. Men jeg har nå tenkt å finne ham likevel," řekl Lonni.  

"I så fall er det den veien," sa vampyren og pekte lenger inn i skogen.  

"Takk skal du ha. Kanskje vi sees igjen," sa Lonni, før han reiste seg, tok på seg salvesken og gikk videre innover i skogen.  

Lonni hadde imidlertid ikke kommet langt før han igjen angret på at han hadde reist fra den trygge Ponniskolen. For det ble mørkere og mer tåkete for hvert skritt han tok. Og plutselig hørte han en hes og fæl latter. Rett foran seg ... 

Det gikk kaldt nedover ryggen til Lonni da han hørte den hese og fæle latteren i den mørke skogen. Og sånne ponnier har en ganske lang rygg, så han ble faktisk skikkelig kald.  

"Hva er det for noe? Og rekker jeg å snu?" tenkte Lonni, men før han rakk å bestemme seg, stod det en heks foran ham.  

Heksa lo igjen, høyt og skremmende.  

"Du kommer ikke forbi her, kompis!" 

"Men ..." begynte Lonni, men heksa avbrøt ham før han rakk å si mer.  

"Ikke før du har gitt meg alle tingene dine!" 

"Ok. Det er greit," řekl Lonni og tok av seg salvesken.  

"Hva ... hva gjør du?" sa heksa.  

"Jeg gir deg alle tingene mine." 

"Det er ikke sånn det fungerer!" Du skal protestere og nekte, og så skal jeg pravda med å trylle deg om til en stein eller en sykkelpumpe eller noe annet forferdelig!" 

"Åh, ok ..." řekl Lonni.  

"Ja, du må unnskylde, men dette er første gangen jeg er i denne skogen, og det er også første gangen jeg møter en heks. Så derfor vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre. Men hvis det er viktig for deg å få alle tingene mine, så kan du gjerne få dem. Jeg vil i alle fall ikke trylles om til en sykkelpumpe." 

Lonni begynte å ta tingene sine ut av salvesken. Skjerfet, notisboken, sverdet og mange andre ting.  

"Her."  

Lonni rakte frem tingene sine til heksen, men hun ristet sint på hodet.  

"Hvis det skal være på den måten, vil jeg i hvert fall ikke ha dem." 

Lonni syntes heksen oppførte seg merkelig. Men så trakk han på skuldrene og begynte å pakke dem ned i salvesken igjen. Men han slet med å få plass til alt.  

"Kanskje du kan hjelpe meg? Jeg er på vei for å sloss mot dragen Drago. Men jeg vet ikke veien. Gjør du?" 

Heksen sperret opp øynene.  

"Drago er sinnssykt farlig og spyr ut ild, og han spiser både mennesker og dyr OG han liker ikke brus! Er ikke det skremmende?"  

"Jo. Veldig. Men jeg har lovet meg selv å finne han. Så kan du fortelle meg veien?" pobídl ji Lonni.  

Heksa lo den fæle hekselatteren sin igjen.  

"Ja, det kunne jeg ha gjort. Men jeg vil ikke, for du ga meg ikke tingene dine!" "Aha," odpověděl jsem. 
"Men ..." Sa Lonni.  

"Ikke noe men. Du ga meg ikke tingene dine, så da gidder jeg ikke å vise deg veien." 

Heksa lo igjen, og så snudde hun seg og gikk.  

Lonni sukket. Han skjønte ikke hva han hadde gjort galt. Han skulle akkurat til å prøve å få igjen glidelåsen på den fullstappede salvesken da han la merke til noe han ikke hadde sett før. Det var et timeglass i vesken. Og et brev. Lonni åpnet brevet. Det var fra Jonni, den gråeste ponnien, og den beste til å trave hjemme på Ponniskolen.  

I brevet stod det:  

"Til Lonni. Jeg kan forstå at du vil ut og se litt mer av Det magiske landet over skyene. Men din plass er blant ponniene, og du kan fortsatt ombestemme deg. Hvis du er tilbake på Ponniskolen før timeglasset renner ut, kan du bli med på Ponniparaden, der vi alle blir ferdigutdannede ponnier. Hvis du ikke rekker tilbake i tide, kan du aldri bli en del av ponnifellesskapet igjen." (Hvis du ikke rekker tilbake i tide, kan du aldri bli en del av ponnifellesskapet igjen.) 

Lonni brettet sammen brevet, så på timeglasset og sank litt sammen.

Lonni gikk mot sjørøverskipet. Det var vanskelig å gå i sanden og føttene hans føltes veldig tunge. Han hadde gått hele dagen. Han var nesten fremme ved skipet da han hørte et høyt smell og så landet noe tungt rett ved siden av Lonni. En kanonkule! 

"Slutt å skyte, jeg vil bare spørre om noe", ropte Lonni i håp om at noen kunne høre ham. En hes stemme brølte tilbake.  

"Usj, beklager, gammel vane. Vi sjørøvere liker å skyte etter folk med kanoner." 

"Så du er sjørøver?" spurte Lonni nysgjerrig og gikk nærmere. På dekket til sjørøverskipet sto en jente med lapp over det ene øyet, en stor sabel,ørering, TO trebein og en papegøye på skulderen.  

"Om jeg er sjørøver? Det skal jeg love deg at jeg er. Jeg er Frida den Grusomme, hersker over de syv hav, havets skrekk, kjent og fryktet fra Nordpolen til Kapp det gode håp!" 

"Wow. Kult," řekl Lonni.  

"Men da må jeg nesten spørre om noe. Hvorfor står sjørøverskipet ditt midt i ørkenen?" "Ano," odpověděl jsem. 

Frida den Grusomme så plutselig litt sint ut.  

"Og hvorfor er du i en ørken?" 

Lonni svarte: 
"Det er mest fordi jeg har gått meg vill. Jeg leter etter dragen Drago, men jeg vet ikke i hvilken retning jeg skal gå." 

Frida den Grusomme sperret opp øynene.  
"Det der er en skikkelig dårlig idé. "Drago er sinnssykt farlig og spyr ut ild, og han spiser både mennesker og dyr og han liker ikke brus, og han er ond, og så sterk at han kan løfte et sjørøverskip opp i luften og kaste det inn i en ørken!" "Aha," odpověděl jsem. 

Lonni se potopil. Han syntes Drago hørtes verre ut for hver gang han hørte om han.  

Frida nikket bekreftende: 
"For det var det som skjedde. Drago har rett og slett kastet skipet mitt ut hit, så nå kan jeg ikke reise rundt og plyndre på de syv hav lenger." 

"Watashi wa kyandî ga hoshîdesu", skrek papegøyen plutselig.  

"Oi, kan papegøyen din snakke?" 

"Jepp", svarte Frida stolt.  

"Hva sier den?" 

"Jeg vet ikke, han snakker bare japansk." 

"Ah", sa Lonni litt skuffet. "Men Drago? Vet du hvor han bor?" 

"Ja, du må gå den veien," sa Frida og pekte.  

Lonni sa takk og begynte å gå igjen. Han gikk og tenkte at det var gått overraskende lett å bli vist veien denne gangen, da det begynte å blåse. Først ganske mye, så veldig mye og til slutt ble vinden til en tornado, og Lonni ble løftet opp i luften og virvlet rundt og rundt ...

Lonni ble virvlet rundt av tornadoen i en fart og med en kraft han aldri hadde opplevd før. Alt annet blåste også rundt og rundt - sokker, bøker, puslespillbrikker, en kiste og tusen andre ting. Lonni konsentrerte seg mest om å ikke få noe i hodet, men prøvde også å se seg rundt etter noe han kunne ... holde seg fast i.  

Plutselig holdt det opp med å blåse, og i det samme fikk Lonni tak i en gummibåt som fløy rundt ved siden av ham. Lonni og gummibåten ramlet ned i en elv med et stort plask. 

"Puh, det kunne ha gått fryktelig galt", klarte Lonni å tenke, men la så merke til at gummibåten hadde fått veldig fart. Og at det gikk raskere og raskere. Og at det var et fossefall rett forut. Lonni prøvde desperat å bruke hovene for å styre båten inn til land, men uansett hvor hardt han padlet, nærmet fossen seg i rasende tempo. Lonni lukket øynene. Og så må han ha besvimt.  

Da Lonni åpnet øynene igjen, var han og gummibåten kastet inn på land. Lonni var våt fra mulen til halen og alle tingene hans lå spredt utover i gresset. Men han HADDE fortsatt timeglasset sitt, og viktigst av alt. Han var i live.  

"Hva ligger du der og roter i jorda for", hørte han plutselig en stemme si. Bak Lonni sto en høy mann med enorme overarmer, enda større bart og med tau og klatreutstyr hengende overalt.  

"Ja, det er en lang historie, men jeg er på vei til Dragos slott. Vet du hvor det er?" 

Den store mannen ristet på hodet.  

"Det høres ut som en skikkelig dårlig idé. "Drago er sinnssykt farlig og spyr ut ild, og han spiser både mennesker og dyr og han liker ikke brus, og han er ond, og så sterk at han kan løfte et sjørøverskip opp i luften og kaste det inn i enørken! Og han har megadårlig ånde." 

Lonni avbrøt utålmodig.  

"Ja, ja, det har jeg hørt ... ganske mange ganger nå. Men vet du hvor han bor?" 

"Jeg kan vise deg det. Vi må bare opp på toppen av fjellet, så kan jeg peke det ut for deg. Men vi må klatre om kapp! 1, 2, 3, nå!" 

Lonni så opp mot fjelltoppen og nikket mot noen trapper. 

"Kan vi ikke bare ta trappene?" 

Ingen svarte, kjempemannen var allerede på vei oppover fjellsiden. Lonni trakk på skuldrene og ruslet oppover trappene. På veien fant han et epletre og plukket et flott, rødt eple. Han tok også en liten pause og plystret om kapp med en fugl før han nådde toppen. 

Lonni måtte vente en halvtime før mannen svett og pesende stod ved siden av ham. Han ble veldig sur. 

"Hvordan klarte du å komme deg opp hit før meg?" (Jak se máš?) 

Lonni skulle til å forklare at han hadde tatt trappene og at det var mye lettere enn all den klatringen, men mannen avbrøt.  

"Da klatrer vi ned igjen og ser hvem som kommer først!" 

Lonni tenkte seg raskt om.  

"Ok da, men først må du peke ut Dragos slott." 

"Ja, ja. Der!" sa mannen og pekte, og så begynte han å klatre nedover igjen i en fryktelig fart. Lonni ristet på hodet og begynte å trave i den retningen mannen hadde pekt. Mot det store, mørke slottet ...

Lonni var faktisk i veldig godt humør da han trasket av gårde i retning mot slottet. Det så litt uhyggelig ut ...av og til så det også ut som om det kom ild ut av taket. Men Lonni var i det minste på rett spor og nærmet seg slutten på reisen. Han hadde møtt mange interessante mennesker, men nå var han glad han snart var fremme ved målet.  

Dypt i disse tankene falt han nesten over et par lange ben. Utenfor et telt satt en trollmann med en flott spiss lue, og det var beina hans Lonni hadde holdt på å snuble i.  

"Neimen, hei du", mumlet trollmannen med svak stemme. Og så sukket han.  

"Hei, hei", sa Lonni muntert og skulle til å gå videre, for han hadde dårlig tid. Men trollmannen så så trist ut at Lonni stoppet.  

"Er det noe galt?" 

"Nei, nei, bare fortsett du", sukket trollmannen. 

"Det virker jo som noe er galt?" 

"Åh, det er bare ... det er vanskelig å forklare", sa trollmannen med en enda svakere stemme.  

Lonni så lenge på timeglasset sitt. Han hadde egentlig ikke tid til dette, men han syntes synd på den triste trollmannen.  

"Prøv å forklare det likevel." 

Trollmannen sukket igjen. Så dypt at teltet hans blafret.  

Jeg er trollmann, skjønner du." 

Lonni nikket. Det hadde han skjønt.  

"Og derfor kan jeg trylle frem hva som helst. Alt i hele verden." 

"Så kult," řekl Lonni.  

"Ja, det skulle man jo tro," řekl trollmannen.  

"Men ... når du kan trylle frem alt i hele verden, mangler du jo aldri noe. Jeg aner ikke hva jeg skal ønske meg til bursdagen min. Og når du kan få alt i hele verden, kan du faktisk bli litt lei". 

Lonni tenkte seg om.  

"Kanskje du bare trenger en hobby?" 

Trollmannen tødde litt opp.  
"En hobby? Ja ... det kan være en god idé." 

Lonni knipset med fingrene - noe som kan være vanskelig når du har hover og ikke fingre. Han hadde fått en enda bedre idé. Han kunne faktisk tenke seg litt selskap på turen, og det kan jo være greit å ha en trollmann med seg, hvis Drago virkelig var så farlig som alle sa.  

"Kanskje hobbyen din kan være eventyr? Og så kan du bli med meg på ett av dem?" 

"Det er en FANTASTISK idé, min unge venn. La oss gå!" Sa trollmannen og spratt opp. 

"Vil du ikke vite hva eventyret handler om?" spurte Lonni.  

"Nei, det kan du jo bare fortelle på veien. Kom igjen!" 
 

Og så dro Lonni og trollmannen ut på eventyr. I nøyaktig 24 skritt, før trollmannen stoppet.  

"Hva gjør du?" 

Trollmannen satte seg på en stein.  

"Ah, jeg synes det er slitsomt å bare gå og gå. Jeg tror kanskje jeg ikke orker. Jeg er så sliten." 

Lonni skulle til å si noe, men ble avbrutt av en dyp snorkelyd. Trollmannen hadde sovnet. Lonni sukket og pakket trollmannen inn i trollmannsteppet. Så var Lonni alene igjen.  

Men ikke så lenge. For plutselig hørte han dundrende hover bak seg. Og en stemme som ropte: "Stop! Ellers blir ender det dårlig for deg!"

Lonni så seg forskrekket over skulderen.  

"Stop!" ropte stemmen igjen.  

Lonni visste ikke helt hva han skulle gjøre. På den ene siden virket det mest logisk å stoppe når noen ropte "stopp!!". - på en annen side hørtes stemmen ganske sint ut. Problemet løste seg selv, for mens Lonni småløp mot Dragos slott, ble han overfalt av en kjempestor hest med en ekte ridder på ryggen. Den store hesten bråstoppet foran Lonni, slik at Lonni kjørte pannen rett inn i magen på hesten.  

"Åh, unnskyld", sa Lonni, selv om det ikke var han som hadde stoppet midt i veien. Den store hesten så bare sint på Lonni. Ridderen på hesteryggen derimot smilte stort - men trakk så sverdet på en ganske aggressiv måte og rettet det mot Lonni.  

"Gjør deg klar til å dø!" 

"Ehm... hva?" Sa Lonni redd.  

"Ja, du er jo en drage og jeg er en ridder, og riddere kjemper mot drager og dreper dem!" sa ridderen stolt.  

"Muži... muži." 

Nå syntes Lonni at alt gikk veldig fort.  

"Jeg er ingen drage, jeg er en ponni." 

"Det er klart du er en drage!" brølte ridderen.  

"Nei, det er jeg faktisk ikke. For det første er drager grønne, og som du ser er jeg blå," forklarte Lonni.  

Ridderen knep øynene sammen.  

"Hm ... mer grønnblå vil jeg si." 

Ridderen pekte med sverdet.  

"OG du har vinger. Du er en drage." 

"Jeg sverger!" "Jeg er ingen drage", sa Lonni desperat.  

"Vingene mine er små og jeg kan ikke engang fly. Det kan drager. Se, jeg kan ikke puste ild heller!" 

Lonni pustet og peste, og viste at det ikke kom noen ild ut av munnen hans.  

"Du er en drage, og derfor er jeg nødt til å drepe deg. Det er bare slik reglene er", sa ridderen og løftet sverdet.  

Lonni hadde ikke tid til å tenke, han begynte bare å løpe så fort de små ponnibeina hans kunne bære ham. Dessverre var det ikke spesielt raskt i forhold til ridderens store hest. Den var rett bak ham. Lonni løp inn i et kratt og håpet at den store hesten ikke ville komme etter. Men det gjorde den. Lonni løp i sikk-sakk for å forvirre ridderen og hesten. Det gikk ikke så bra. Plutselig var Lonni ute på en slette hvor det ikke var noe sted å gjemme seg. Han løp så fort han kunne, men hesten var likevel rett bak ham. Og så falt han. Han hadde ikke engang tid til å tenke over om det gjorde vondt, han bare lukket øynene og tenkte: "Nå er det ute med meg." 

"Unnskyld, hva er det du gjør egentlig?" 

Lonni åpnet forsiktig øynene. Stemmen kom ikke fra ridderen. Den kom ikke fra ridderen med det store sverdet som var ute etter å drepe Lonni fordi han trodde Lonni var en drage. Det var en kvinnestemme.  

Lonni så opp. På toppen av et høyt tårn stod det en veldig vakker prinsesse. Med hendene på hoftene og rynkede øyenbryn.  

"Ja, det er deg jeg snakker til kompis. Hva driver du med?"  

Prinsessen pekte på ridderen som hadde steget av hesten. Og han igjen pekte på Lonni med sverdet sitt.  

"God dag, vakre prinsesse, jeg skulle akkurat til å drepe en veldig farlig drage." 

Lonni skulle til å si noe, men prinsen hadde allerede løftet sverdet sitt, så Lonni kom seg på beina og begynte å løpe. Rundt og rundt prinsessens tårn med ridderen rett i hælene. Lonni begynte snart å bli sliten i beina, men det var tydeligvis ikke ridderen, for han bare løp og løp. Helt til det hørtes et kraftig "bump!" og ridderen plutselig sa "Au!" og gned seg oppå hjelmen.  

"Hva var det?" ropte han opp til prinsessen.  

"Jeg kastet akkurat en appelsin på hodet ditt. Du vil jo ikke høre etter, så da prøver jeg å få oppmerksomheten din på en annen måte." "Aha," odpověděl jsem. 

Prinsessen pekte mot Lonni.  

"Han der er en ponni, ikke en drage." 

Ridderen smilte og ristet på hodet.  

"Jeg beklager å måtte rette på en ekte prinsesse, men der tar du feil. Det er helt klart en drage." 
"Det er det ikke." 

"Det er det det så." 

"Det er det ikke." 

Og sånn fortsatt de, og Lonni lurte til slutt på om han kanskje bare skulle snike seg videre uten å bli oppdaget, men ridderens store, gretne hest sperret veien for ham.  

Da så prinsessen ut som hun fikk en idé.  

"Hallo, herr ridder? Vet du hva den viktigste oppgaven til en ridder er? Som er viktigere enn å jage drager?" 

"Ehm ... vel ... jeg tror ikke det," mumlet ridderen.  

"Det er å fri til prinsesser!" 

"Ehm... ja... fri... hva er det?" 

Prinsessen sukket.  

"Du er ikke den smarteste ridderen, er du vel? Å fri betyr at du skal prøve å få meg til å bli forelsket i deg. For eksempel ved å synge en vakker sang for meg." 

"Ah, jeg skjønner. Det skal jeg vel klare!" Sa ridderen og begynte å nynne og tralle og varme opp stemmen.  

Prinsessen blunket til Lonni.  

"Nå er det nok best at du stikker av. Hvor skal du egentlig?" 

"Takk, prinsesse. Ja, det høres kanskje litt dumt ut nå, men jeg er faktisk på vei til Dragos slott." 

Prinsessen sperret opp øynene.  

"Drago? Drago er sinnsykt farlig og spyr ut ild ..." 

Lonni holdt en hov opp i luften.  

"Jeg stopper deg der. Jeg vet godt at Drago er farlig og alt det der. Men jeg har lovet meg selv å finne han. Ha det prinsesse. Og takk!"

Lonni snek seg bort så raskt og lydløst han kunne.  

"For en snill prinsesse", tenkte han for seg selv da han gikk. Og tenkte tilbake på alle de morsomme og snille og rare typene han hadde møtt på sin eventyrlig ferd. Både ninjaen som voktet broen, vampyren som ikke tålte lys OG var redd for mørket, den stygge heksa, den snakkesalige cowboyen, sjørøveren Frida og fjellklatreren som ville gjøre alt til en konkurranse.  

Det hadde vært en spennende reise og han hadde opplevd mer enn noen gang tidligere i sitt liv.  

Men nå begynte det å bli alvor. Lonni begynte å nærme seg dragen Dragos slott. Det var stort og mørkt, og ja, det var som om det kom ild ut av taket av og til.  

Lonni stoppet. Han var langt hjemmefra. Skulle han bare snu? Dra hjem til Ponniskolen og trave i takt sammen med de andre resten av sitt liv? Lonni tenkte seg godt om. Nei. Nei, det ville han ikke. Han hadde lovet seg selv at han skulle reise ut i verden og finne og bekjempe dragen Drago. Så det var det han ville gjøre. Alle sa jo at dragen var veldig farlig, så han ville faktisk gjøre verden en tjeneste. Drago var jo åpenbart vanvittig farlig og spydde ut ild og spiste både mennesker og dyr, og likte ikke brus, og var ond, og så sterk at han kunne løfte et sjørøverskip opp i luften og kaste det ut iørkenen! Og han hadde megadårlig ånde. Han brukte sikkert skitne triks i slåsskampene også, tenkte Lonni.  

Lonni gikk videre, men langsommere nå. Det var som om beina hans ikke ville gå lengre, men bli der de var. Lonni kikket ned på hovene sine.  

"Kom igjen, mine venner, det kommer til å gå bra." 
 

Han gikk og gikk til han sto foran porten til Dragos slott. Det var en veldig stor og ganske skummel port, og Lonni visste egentlig ikke om han ville vite hva som var på den andre siden. Likevel ringte han på. Han trykket veldig forsiktig, men det hørtes likevel ut som tusen store klokker slo samtidig.  

Deretter hørte han tunge skritt. Og noen som fiklet med låsen. Og så begynte døren langsomt og knirkende å åpne seg ...

Lonni holdt pusten. Døren åpnet seg og foran ham sto dragen Drago. Han smilte fra øre til øre.  

"Heisan, hvem er du? Vil du bli med inn? Er du sulten, jeg kan godt lage popcorn?" 

Lonni sluttet å holde pusten og begynte i stedet å å åpne og lukke munnen.  

"Ehm ... altså... jo, takk, jeg vil gjerne bli med inn. Jeg er litt sulten jeg også." 
"Kom inn, kom inn. Jeg tror jeg har et par brus i kjøleskapet også hvis du er tørst?" 

"Ehm ..., ja, takk," řekl Lonni.  

Drago viste han stolt rundt på slottet sitt og virket egentlig veldig hyggelig. Det syntes Lonni var rart. Han tok mot til seg og sa: 

"Du, Drago?" 
"Ja?" 

"Jeg trodde du var... farlig. Og ikke likte brus og sånt?" 

Drago lo.  

"Åh ja, det er det mange som tror. Det virker som folk snakker stygt om ting de er redde for. Jeg synes selv at jeg er ganske hyggelig, men hver gang jeg møter noen, stikker de av, så jeg får aldri fortalt dem at jeg ikke er farlig. Det er heller ingen som besøker meg. Faktisk er du den første noensinne."  

"Det er synd på deg," řekl Lonni.  

Drago trakk på skuldrene.  

"Vel, det er bare sånn det er. Men det er også mange kule ting med å være en drage. Jeg kan for eksempel trylle! Dragemagi er kjempekult. Vil du se?" 

Det ville Lonni gjerne.  

"Hva skal jeg trylle frem? Du bestemmer." 

Lonni tenkte seg om.  

"En is?" foreslo han. Både fordi det kunne være kult å se en is bli tryllet frem, men også fordi han hadde lyst på en.  

"Strålende idé, jeg elsker også is! Er du klar?" 

Det var Lonni.  

"3-2-1, sånn!" Sa Drago og viftet med tryllestaven.  

Det dukket opp en liten røyksky og midt på gulvet sto det plutselig ... en sykkel.  

"Søren også. Vent litt, jeg prøver igjen. 3-2-1, sånn!" 

Drago viftet med tryllestaven igjen. Og tryllet frem en høy hatt.  

"Æsj, jeg er litt ute av trening, men jeg er egentlig flink. Et øyeblikk. 3-2-1, sånn!" 

Og så tryllet Drago frem en lampe. Og alle mulige andre ting. Drago klarte faktisk aldri å trylle frem en is, men det gjorde ingenting, det var gøy å se tryllekunster likevel. Drago og Lonni spiste popcorn og drakk brus og koste seg. Helt til Lonni tilfeldigvis fikk øye på timeglasset i salvesken. Sanden var i ferd med å renne ut, han hadde ikke så mye tid igjen. Han fikk en idé! 

"Drago? Vi er venner, ikke sant?" 

Drago rapet, noe som førte til at det kom litt ild ut av munnen hans - og Lonni holdt på å miste manken.  

"Uff, beklager, det er litt vanskelig å kontrollere den ilden. Altså: Vi har ikke kjent hverandre så lenge, men jo vi er absolutt venner." 

"Vil du hjelpe meg med noe?" 

"Selvfølgelig!" 

"Supert. Takk, Drago. Gå og pakk en bag. Vi skal nemlig ut på tur!" 

Drago og Lonni begynte å gå.  

"Hvorfor må vi gå hele veien til Ponniskolen, Lonni?" pobídl Drago.  

"Jeg vil fortelle de andre ponniene om hvor fantastisk og magisk verden er. Alt de har å se frem til er å trave rundt resten av livet sitt. Kunne du tenkt deg det? At det var det eneste du skulle gjøre resten av livet?" 

"Nei, det høres utrolig kjedelig ut." 

"Nemlig Drago, og derfor må vi stoppe dem fra å trave til evig tid! Jeg tenkte på en ting: Kan jeg ikke bare sette meg på ryggen din og så kan du fly oss dit?" 

Drago stoppet brått opp og så plutselig alvorlig ut.  

"Nei, DET går nok ikke. Drager flyr ALDRI med noen på ryggen. Det gjør vi bare ikke, det er en regel". 

Lonni ble bare stående.  

"Ok. Men da har jeg et annet forslag: Vi går bare samme veien som jeg gikk, bare i motsatt retning av den jeg tok for å komme til slottet ditt." 

Drago plystret. Det gjorde han ofte når noen sa noe lurt, og det gjorde Lonni ofte. Imens rotet Lonni rundt i salvesken sin. Han fant et par briller og en falsk bart som han ga Drago.  

"Hva er det for noe?" spurte Drago.  

"Vi må kle deg ut. På veien går vi forbi en ridder som er helt besatt av å drepe drager". 

"En ridder!" Drago ropte så høyt at det kom ild ut av munnen hans og svidde av toppen av et grantre.  

"Han må bare prøve seg! Drager er ikke redd for noen eller noe ... bare for slanger. Men ikke for riddere!" 

Lonni klappet Drago på skulderen.  

"Selvfølgelig er du ikke redd for noe, det er bare fordi vi ikke har tid til å kjempe mot riddere. Vi skal jo hjem til Ponniskolen." 

Og så snek Lonni og Drago seg forbi ridderen som fortsatt stod og sang for prinsessen. Men ridderen lot seg ikke lure av Lonnis utspekulerte forkledning. Han kunne enkelt se at Drago var en drage og trakk straks sverdet sitt.  

"Nå er du ferdig, drage!" ropte han.  

"Tror du ja!" sa Drago og blåste seg opp. Ridderen blåste seg også opp og kom nærmere og nærmere, med sverdet foran seg. Men like før de støtte sammen, hylte prinsessen så høyt at alt glasset i tårnet knuste, og både Drago og ridderen stoppet opp. Lonni og prinsessen stilte seg mellom Drago og ridderen.  

"Hva er det egentlig dere holder på med?" spurte Lonni.  

"Han er en drage og jeg er en ridder. Derfor må vi sloss", sa ridderen. 

"Hvorfor?" pobídl ji Lonni. 

"Hva mener du? Jeg er en drage og han er en ridder, og derfor må vi sloss," řekl Drago.  

"Sånn er det bare" sa Drago og ridderen i kor, noe de begge syntes var litt flaut.  

"Kjære ridder", brøt prinsessen inn. "Slik jeg forstår det, er Lonni Ponni og Drago Drage opptatt med å komme seg raskt hjem til Ponniskolen". 

"Ja, jo," řekl Ridderen. 

"Og det gikk jo så bra med den forførende sangen din", fortsatte hun. 

"Gjorde det?" sa ridderen.  

"Ja!" sa prinsessen.  

"Virkelig?" sa ridderen.  

"Ser du den lille vannpytten der borte?" fortsatte prinsessen og pekte på en veldig liten vannpytt. Ridderen gikk bort for å se på den.  

"Det er tårene mine. Jeg ble så rørt av sangen du sang for meg." 

"Gjorde du?" Sa ridderen. 

"Ja! Du var på god vei til å vinne hjertet mitt, og hvis du fortsetter, kan vi leve lykkelig alle våre dager." 

"Kan vi? Det høres veldig fint ut", sa ridderen.  

"Da synger jeg videre så fort jeg er ferdig med dragen her." 

"Nei! Jeg kan ikke forelske meg i en ridder som vil kjempe mot en så flott drage som Drago", sa prinsessen.  

Ridderen så på Drago og så på prinsessen. Deretter på Lonni og Drago igjen.  

"Synes dere også at jeg synger fint?" spurte han. 

"Ja, absolutt!" Sa Lonni. 

"Nei, du synger dårlig," řekl Drago.  

"Hva sa du?" ropte ridderen og ble plommerød i ansiktet.  

Lonni sparket Drago i siden for å få ham til å forstå at han hadde måtte stoppe. Drago kremtet og begynte på nytt.  

"Altså ... du synger kanskje ikke så bra akkurat nå, men øvelse gjør mester! Og hvis du vil vinne prinsessens hjerte, er det kanskje bedre at vi to ikke slåss og at du i stedet fortsetter å øve deg på sangen din". 

Lonni hvisket: "Godt reddet Drago." 

"Jeg setter meg ned et øyeblikk og lukker øynene, jeg er blitt usikker på hva en ridders mål i livet er. Skal han kjempe mot drager eller vinne prinsessens hjerte?" Sukket ridderen og satte seg opp mot tårnet med lukkede øyne. Prinsessen blunket til Lonni, som snudde seg mot Drago: 

"Jeg tror vi lister oss videre, Drago, så vil svaret på ridderens spørsmål gi seg selv."  

Og så gikk de bort fra tårnet og lot Ridderen tenke i fred, mens prinsessen kysset ham mykt på kinnet. Det syntes ridderen var litt godt. 

Etter et slikt treff med riddere og prinsesser tenkte Drago at det kunne være greit med en pause, slik at de både kunne spise, klappe seg på magen, ta en liten snacks, en dessert og så klappe seg på magen og ta en ny pause. Men det ble det ikke tid til, for Lonni sjekket timeglasset og syntes plutselig at tiden gikk fryktelig fort, og det var fortsatt et godt stykke hjem. Lonni skulle til å dele bekymringene sine med Drago da han ble overdøvet av en veldig høy snorkelyd.  

"Det er trollmannen!" ropte Lonni og holdt hånden over munnen fordi han egentlig burde ha hvisket det.  

"Han sover ofte fordi han har gjort alt mulig veldig mange ganger", hvisket Lonni.  

"Vi har egentlig ikke tid til å prate med ham. Det beste ville være om vi bare smøg oss forbi, Drago. Kan du det?"  

Drago, som ikke ville skuffe vennen sin eller virke ubesluttsom, nikket. Og så listet de seg videre.  

Eller ... drager er faktisk ikke i stand til å liste seg. Drago løftet i stedet føttene veldig høyt, men da de tunge drageføttene hans landet på bakken, hørtes et kjempesmell. Og så enda ett da han satte ned den andre foten. Og slik fortsatte det til trollmannen våknet. 

"HVEM er det som tramper så tungt og vekker meg midt i trollmannssøvnen min?" sa han og tok på seg brillene for å se bedre.  

"Lonni? Du er tilbake? Og hvem er det du har med deg? En drage? Du verden! Jeg har ikke møtt en drage på over 200 år. Du er jo et prakteksemplar. Det må jeg si." 

"Takk, og du har et ganske fint skjegg," řekl Drago. "Jeg heter Drago."  

"Glemlis", svarte trollmannen.  

"Hyggelig å se deg igjen, Glemlis, men vi har det litt travelt og må forte oss videre", sa Lonni og pekte på timeglasset. 

"Ja. Det skjønner jeg. Alle har det veldig travelt. Og sånn skal det være. Men jeg har tenkt på det du sa om en hobby, Lonni. Vent litt ..." 

Glemlis gikk inn i teltet sitt og begynte å romstere. Lonni så på Drago. 

"Nå! La oss komme oss av gårde." 

"Men sånn kan man ikke gjøre. Han vil jo vise oss noe. Og dessuten sa han at jeg var et prakteksemplar. Hørte du ikke det? La oss se hva han finner på?" 

Lonni satte seg ned og stirret trøtt på timeglasset, sanden bare rant og rant, mens Glemlis kom ut av teltet med et bordfotballbord.  

"Bordfotbal! En verdig sport for en verdig motstander. Hva sier du, Drago? Skal vi spille?" 

"Det kan du være sikker på, kompis. Sett i gang!" 

Og så spilte Drago og Glemlis bordfotball. Faktisk så spilte de så lenge at Lonni både rakk å ta seg en lur, gre håret, spise en lett lunsj med vingummi til dessert OG skrive litt i ponnidagboken sin om alt han hadde opplevd.  

I mellomtiden pågikk det en nervepirrende kamp mellom Drago og Glemlis. Plutselig lo Glemlis.  

"Du, Drago? Du er den beste jeg noensinne har spilt mot i noe som helst. Derfor befaler jeg med tryllestaven min at du skal spille mot meg i 100 år!"  

Og så svingte han med staven og laget sirkler i luften. Lonni fikk helt panikk, og det fikk faktisk Drago også, for selv om det var gøy å spille bordfotball, hørtes 100 år veldig lenge ut, og det var så mange andre morsomme ting Drago hadde lyst til å prøve. Men Drago kunne også trylle, så han laget sin egen trylleformel.  

"JEG befaler meg å IKKE spille i 100 år" sa han og viftet med sin egen tryllestav.  

Og for en gangs skyld fungerte Dragos magi akkurat som den skulle.  

Lonni var lettet over at vennen hans ikke skulle spille fotball i 100 år. Men han ble litt trist da han så hvor lei seg Glemlis ble. For Glemlis elsket å spille bordfotball, og nå hadde han ingen å spille med. Lonni tenkte så det nesten knaket, og så sa han. 

"Glemlis! Jeg har en idé. Du må da kunne trylle frem din egen motstander? En som er god i bordfotball og morsom og smart og kanskje også flink til å bake kaker og lage pannekaker i pausene mellom kampene." "Aha," odpověděl jsem. 

"Det er jo genialt!" ropte Drago, som ble så begeistret at det sprutet ild fra munnen hans og helt opp til himmelen. Glemlis så på Lonni. Han forstod ikke at en liten ponni kunne være så smart. Men Lonni hadde rett. Glemlis tryllet frem en motstander. En som kunne alt Lonni hadde sagt og mer. Og Lonni og vennen hans kunne fortsette på reisen mot Ponniskolen.  

Lonni og Drago var kommet til ørkenen, som strakte seg utover i vakre nyanser av gult og brunt.  

Lonni pekte mot sjørøverskipet lenger fremme. 

"Kjenner du det igjen, Drago?"  

"Ikke i det hele tatt. Jeg har aldri sett det før, Lonni. Og hva gjør det midt i ørkenen? Burde det ikke seile på de de syv hav med vinden i ryggen og kanonene fulle av krutt?"  

Lonni skjønte ingenting. Det var jo Drago som hadde kastet skipet langt ut i ørkenen? Det hadde Frida den Grusomme fortalt.  

Lonni banket på skipets skrog.  

"Frida? Det er Lonni Ponni! Kan du komme ut?" 

Inne fra skipet ropte Frida. 

"Lonni! Er det deg? Så glad jeg er for å høre stemmen din. Så da overlevde du møtet med verdens mest fryktinngytende drage, som kan finne på å kidnappe sjørøverskip fra uskyldige sjørøvere og kaste dem ut i ørkenen, hvor de ikke kan seile noe sted."  

Men da Frida kom opp på dekk og så Lonni sammen med Drago, falt stemningen i ørkenen til frysepunktet. 

"Heisan, Frido." 

"Heisan, Lonni." 

"Ser du hvem som står ved siden av meg?" 

Frida sa ingenting. 

"Det skal jeg si deg, Frido. Det er dragen Drago." 

"Heisan, Frido. Jeg heter Drago. Det er litt av en knipe du har havnet i, hva?" sa Drago.  

Frida sa fortsatt ingenting. Hun sank sammen, og så nikket hun.  

"Frida" sa Lonni. "Jeg tror ikke du har møtt Drago før. Har du vel?" 

Frida nikket langsomt.  

"Og derfor snakket du ikke sant da du fortalte meg at det var Drago som kidnappet skipet ditt fra havet og dumpet det iørkenen, ikke sant?" 

Drago sperret opp øynene.  

"Det var dårlig gjort, Frida! Det er folk som deg som gir drager et dårlig rykte." 

"Jeg vet," zamumlala Frida.  

"Hva sier du da, Frido?" řekl Lonni. 

"Unnskyld, Drago." 

"Jeg håper du har lært en lekse!!! For den unnskyldningen holder ikke!" Sa Drago og sprutet ut en flamme som gikk høyt til værs. 

"Jo," řekl Lonni. "Den må da være bra nok?" 

Drago tenkte seg om.  

"Greit, da. Jeg godtar unnskyldningen din. Men ikke gjør det igjen." 

Frida ristet på hodet, og så gikk Lonni og Drago videre. Det sydet og boblet fra Dragos munn og røyken steg opp fra neseborene hans. For hvis det var noe Drago avskydde, så var det løgnere. Lonni så tilbake på Frida og deretter på Drago. Så gikk tilbake til Frida og spurte hva som egentlig hadde skjedd med sjørøverskipet hennes.  

"Ved en feiltakelse holdt jeg skattekartet mitt opp ned, og så svingte jeg rett og slett feil vei. Plutselig var jeg i ørkenen og kom meg ikke ut av sanden. Det er ganske pinlig for en sjørøver, så derfor fant jeg på historien om Drago. Selv om det ikke var sant. Det var dumt, og jeg er veldig, veldig lei for det". 

Lonni så fra Frida til Drago og tilbake igjen. Selv om Lonni ikke sa noe, forsto Drago hva han måtte gjøre. Lonni satte seg på dekket til Frida, og før hun rakk å spørre hva som foregikk, begynte skipet å bevege seg! Drago dyttet det med snuten sin! Og snart var Frida tilbake på vannet og kunne sette seil og kurs mot nye horisonter. Før hun seilte av gårde, ga hun Lonni en klem og Drago en sjørøverhilsen som takk.  

"Takk Drago, det var snilt av deg å hjelpe Frida," sa Lonni, men Drago hørte ikke etter. Han pekte.  

"Tak se na to podívej. Det sitter en cowboy der. Skal vi gå og snakke med han?" 

Lonni ristet ivrig på hodet.  

"Det har vi ikke tid til. Han snakker mye om ting det tar veldig lang tid å fortelle. Vi må videre!" 

Og så gjorde de det.  

Lonni og Drago befant seg midt i en tettbevokst regnskog. Med kryp og kakerlakker og aper og tigre og ville dyr. Drago likte det ikke. Ikke på grunn av varmen eller fuktigheten eller tigrene. Nei, det var tanken på slanger som plaget ham! For det var det ENESTE Drago var redd for.  

Derfor ble Lonni nervøs for sin gode venn da de kom til en lysning og en mann satt bak en krukke med lukkede øyne.  

"Dere kan ikke gå videre. For i denne krukken befinner verdens ekleste slange seg, og beveger du deg ett skritt videre, kryper den ut og spiser deg", sa mannen og åpnet ikke øynene så mye som en milimetr. 

"Herregud, Lonni, på tide å stikke. La oss gå tilbake og finne Frida og seile langt, langt vekk", hvisket Drago og ble likblek.  

Lonni hadde aldri sett Drago så redd før, men han visste at stien gjennom regnskogen var den raskeste veien til Ponniskolen. 

"Vi må komme oss forbi. For hvor farlig kan den slangen egentlig være?" 

"Ganske farlig." svarte mannen. 

"Ok. Men det må være en måte vi kan komme oss videre på," vložil se Lonni. Mannen åpnet det ene øyet for første gang og pekte på Lonni med en svært lang fløyte. 

"Du vil danse om kapp med den ekle lange slangen min - er det du sier? Eller kanskje dragevennen din vil prøve seg mot slangens superrytmiske slangebevegelser?" "Ano," odpověděl jsem.  

Lonni så på Drago, som ristet voldsomt på hodet. Lonni trakk på skuldrene. 

"Jeg er ikke redd for å danse om kapp med den. Drago spiller ukulele mens jeg danser, så kan du spille på fløyten din." Drago se usmál. 

Mannen lo hånlig. Så banket han to ganger på lokket til krukken, og en svær slange stakk hodet ut.  

"Vi kjører fire runder i høyt tempo. Er du klar, Lonni?" knegget mannen.  

Og så begynte de. Det viste seg at slangen ikke var særlig farlig, men du verden som den kunne bevege seg! Men det kunne nemlig Lonni også.  

Dansekampen bølget frem og tilbake, men selv om slangen slanget seg svært godt, ledet Lonni godt før den siste og avgjørende runden. Men så ble slangen sliten, for den hadde faktisk aldri danset så lenge før - alle hadde alltid vært for redde for den til å ta den kampen, men forsøkte heller å komme seg unna så raskt de kunne. Slangen falt derfor med hele sin lange kropp i bakken og lå helt stille. Helt til den begynte å slangesnorke. Lonni og Drago hadde vunnet! Mannen pekte og sa: 

"Vel, da kan dere bare gå videre." 

Lonni snudde seg stolt rundt til Drago. 

"Vi vant! Det var jo ingenting å være redd for, var det vel Drago? Drago? Hvor er du?" 

Drago var borte. Slangen hadde vært så skremmende at han hadde flyktet.  

Lonni lette og lette etter Drago. Han lette først den ene veien så den andre. Han så ned på bakken og opp i tretoppene - alle steder en drage kunne finne på å gjemme seg. Ingenting. Drago var borte. Lonni var helt på gråten. Han skulle aldri ha tvunget Drago til å være sammen med slangen. De burde ha gått en annen vei som Drago hadde foreslått. Nå hadde han mistet sin beste venn. 

Lonni gikk av gårde med tunge skritt. Etter hvert begynte regnskogen å tynnes ut og Lonni kom til en stor butikk. Lonni gikk inn.  

"Farvel, farvel", sa damen bak disken.  

"Ehm, hej. Jeg heter Lonni, og jeg trenger noe, slik at jeg raskt kan se etter vennen min Drago. Kanskje en sykkel. Eller en racerbil. Eller helst et fly. Hva tror du er best?" 

"Det er helt opp til deg", svarte damen. Lonni klødde seg i manken. Dette var ikke så lett. 

"Har du et fly jeg kan kjøpe?" 

"Nei", sa damen mens hun nikket ivrig og fant en purre, som hun stolt la på disken.  

Lonni var i ferd med å miste tålmodigheten, han trengte ikke en purre, han trengte et fly.  

"Nei, jeg trenger et fly. F-L-Y," sa Lonni veldig sakte og tydelig. Damen pekte fornøyd på purren. Lonni suket. Butikkdamen snakket tydeligvis et helt spesielt språk som lignet på Lonnis, men hvor alt bare het noe annet.  

"Ok ... har du en spade?" 

Damen rotet gjennom hyllene bak seg og slengte en elektrisk tannbørste på disken.  

"Hva med en pakke tyggegummi?" 

Damen nikket ivrig og rakte frem en skrutrekker til Lonni. 

"En tryllestav?" 

Frem kom en potteplante.  

Og slik fortsatte det veldig lenge. Lonni sukket, han var sliten og damen bak disken begynte også å bli lei. Lonni bestemte seg for at han ville prøve en gang til, for ellers måtte han gi opp og prøve å finne Drago til fots. Han tenkrát lenge.  

"Rosenkål?" 

Damen ristet på hodet - men det kunne jo bety alt - og rotet rundt under disken. Og så trakk hun frem en stor eske med fly! 

"Hurra!" ropte Lonni og skyndte seg å betale. Med en kake han hadde i salvesken, som damen kalte lue, men det kunne jo egentlig være det samme.  

Utenfor butikken skyndte Lonni seg å åpne esken. Å nei, han måtte sette bitene sammen selv. Han var ikke sikker på om han ville klare det. Esken var stor og bruksanvisningen veldig lang. Lonni begynte å lese bruksanvisningen og så at de første sidene var fylt med advarsler om alt som kunne gå galt hvis du fløy med flyet. Og det var mange ting. Så fulgte mange sider der de at de som hadde laget flyet ikke var ansvarlige for en eneste ting som kunne gå galt med flyet hvis du fløy det.  

På siste side var det tre bilder med tre deler. De tre delene måtte settes sammen, og så var flyet klart til å fly. Lonni syntes det var litt rart. Men han gjorde som det stod, og så var flyet klart. 

Lonni visste at verdensrommet var et veldig stort sted. Men Drago var også en veldig stor drage, så Lonni håpet at Drago fløy rundt der oppe et sted og at Lonni ville finne han raskt. Lonni lukket øynene og ønsket sårt at han snart kunne få se vennen sin igjen. Så trykket han på startknappen og flyet hostet og harket mens det begynte å rulle fortere og fortere bortover bakken til det lettet. Lonni styrte det rett opp mot himmelen, og ville ikke lande igjen før han hadde funnet sin beste venn.  

Lonni fløy høyere og høyere opp. Det var vakkert der oppe med planeter og stjerner og skyer. Men ingen Drago å finne. Lonni begynte etter hvert å tenke at det kanskje var feil å lete så høyt opp, Drago hadde jo sagt at han bare fløy hvis han var helt nødt. Hva om han fortsatt løp fortapt rundt i regnskogen? 

Mens Lonni fartet i full fortvilelse , begynte flyet å lage en lyd som Lonni ikke likte. Så da han nærmet seg en veldig fargerik planet, bestemte han seg for å lande. Noe som var bra, for bare noen få sekunder etter at han hadde landet hørte han et høyt smell og flyets motorsvant rett ut i verdensrommet og ble borte. Hva nå? Hvordan skulle Lonni nå komme tilbake til Drago og Det magiske landet over skyene? Lonni så seg rundt. 

"Haló? Er det noen her?" 

"Jada", sa en stemme.  

"Hvem er du?" "Og hvor er du?" 

En elegant enhjørning kom dalende ned på Lonnis planet. Rundt ham danset partikler av gullstøv.  

"Kan du hjelpe meg, enhjørning?" 

"Kanskje, men bare hvis du kaller meg Florian, fordi det er navnet mitt. Florian Flottenheimer." 

"Ok, Florian, jeg heter Lonni Ponni og jeg ser etter vennen min Drago. Men jeg har flydd rundt i hele verdensrommet og jeg kan ikke finne ham noen steder og nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre? Kan du hjelpe meg?" 

Enhjørningen hørte ikke etter, han var travelt opptatt med å se seg i et speil.  

"Har du lagt merke til manken min? Er den ikke flott? Jeg har begynt å bruke en ny sjampo." 

"Manken din er veldig fin. Men det var Drago vi snakket om?" 

"Å, ja. Et øyeblikk." 

Enhjørningen Florian gikk ut i skuret sitt og lette etter noe. Han kom tilbake med en kikkert. 

"En kikkert! Genialt, da kan jeg lete etter Drago", vrinsket Lonni glad.  

"Ja, jeg er ganske genial. Og flott. Synes du ikke?" pobídl ji Florian.  

"Jo, absolutt", mumlet Lonni mens han så seg rundt med kikkerten. Han så skoger, enger, ørkener, fjell og islandskap. Men ingen Drago. Helt til ... jo ... der var han! 

Lonni hadde funnet Drago. Drago satt i en skog og spilte ukulele og så veldig trist ut. Lonni ga Florian en stor klem og takket han. Men så ble han trist. Han kunne ikke lenger komme seg ned til Drago, for flyet var jo ødelagt.  

"Et øyeblikk bare", sa Florian, kastet på den luftige manken og gikk ut i skuret igjen.  

"Tak se na ni podívej. Jeg er både genial og flott, og jeg har faktisk også en rakett. Du bare fester den til flyet, og så kommer du hjem." 

"En rakett. Det høres litt ... farlig ut. Er du sikker på at det fungerer?" Spurte Lonni forsiktig.  

"Det er bare én måte å finne ut av det på", svarte Florian.  

Lonni nikket. Og klatret opp i flyet igjen. Det var bare én måte å finne ut av det på. Han måtte være modig, han måtte finne Drago. Florian trykket på rakettknappen på en fjernkontroll og Lonni fløy ut i verdensrommet med lynets hastighet og et smell som kunne høres i alle galaksene.

Lonni kom nærmere og nærmere Det magiske landet over skyene. Og jo nærmere han kom, jo raskere fløy han, og jo varmere ble flyet hans. Faktisk ble det så varmt at vingene tok fyr, og i samme øyeblikk skjønte Lonni at bremsene ikke virket.  

"PAAAAAAAAS PÅ, DRAGO!" ropte han. Men Drago rakk ikke å reagere.  

Det brennende flyet kjørte rett inn i treet som Drago satt under. Og det tok fyr i det mens Lonni falt fra den ene grenen til den andre. Da Lonni traff skogbunnen, sto alle trærne i nærheten av ham i brann! Drago ble så sjokkert at han begynte å sprute ild overalt. 

"Drago! Drago! Det er meg! Lonni!" 

"Lonni? Gamle venn? Er det virkelig deg?" 

De to vennene klemte hverandre som bare virkelig gode venner kan. Varmt, langt og helhjertelig.  

"Jeg møtte en butikkdame som forsto alt feil og omvendt, og som var umulig å snakke med, og så fløy jeg ut i verdensrommet for å finne deg! Men i stedet møtte jeg en enhjørning med en stjernekikkert og en rakett, og så fant jeg deg og så ... hva skjedde egentlig med deg?" sa Lonni andpusten.  

Drago trakk på skuldrene. 

"Vel, jeg måtte bare ..." 

"Tisse?" 

"Ja! Og da jeg kom tilbake var du borte." 
"Ja, for du var vel ikke redd for den lange ekle slangen?" 

"Næ-hei!" řekl Drago med bestemt ansikt.  

Lonni se usmál.  

"Hvilken sang var det du spilte på ukulelen?" 

"Ikke noe spesielt ... det var bare..." 

"Du så litt trist ut mens du sang, så du trenger ikke å synge den igjen. Men du kan kanskje fortelle meg hva teksten handlet om?" 

Drago så ned i bakken og sa så noen ord veldig raskt: 

"Lonni, Lonni, min aller beste venn, jeg smelter av sorg hvis jeg ikke ser deg igjen."  

Lonni la hånden sin på Dragos og klemte den, og så snakket de ikke mer om det. Og så oppstod en rar stillhet. Heldigvis kom det en hestevogn skramlende. I den satt det en tropp med sirkusartister. De stoppet da de så Lonni og Drago, for det er ikke hver dag man møter på en drage og en ponni.  

"Vil dere bli med på middelaldermarkedet?" spurte lederen for troppen. Lonni og Drago visste at de hadde det travelt, men ble enige om at de hadde behov for å ha det litt morsomt sammen, så de hoppet opp i hestevognen og ankom et middelaldermarked i et kongerike der kongen både hadde en veldig fin kappe og en enda flottere krone.  

Lonni og Drago skjøt med pil og bue og storkoste seg. Etter det fribrytet Drago mot de sterkeste typene i kongeriket, og i løpet av kort tid hadde Drago vunnet både en lansekamp på hesteryggen og en sverdkamp til fots. Faktisk var Drago så god i alt at Kongen kronet ham som sin egen personlige væpner.  

Lonni ble veldig rørt da han så hvor stolt Drago var med sin egen kappe, våpenskjold og sverd da han satt ved siden av kongen under vinnerseremonien.  

Lonni sjekket timeglasset. Tiden var i ferd med å renne ut, og selv om det gjorde vondt, måtte Lonni fortsette. For det var nettopp denne typen eventyr han ønsket at de andre ponniene skulle få oppleve.  

Nå var Lonni alene igjen, og selv om det var trist å forlate Drago, skjønte han at Drago syntes det var kult å bli utnevnt til kongens trofaste væpner. Det hadde aldri skjedd med en drage før, så det var virkelig noe å være stolt av.  

Men nå hadde Lonni det travelt. Han måtte hjem til Ponniskolen, så han kunne snakke om den store kule verdenen som var full av eventyr. Det var ikke langt igjen, for han var i skogen som grenset til skolen. Riktignok var skogen utrolig stor, men det var fortsatt sand igjen i timeglasset, så det skulle nok gå, tenkte Lonni mens han gikk gjennom en spesielt tett del av skogen full av grantrær.  

Der traff den søteste duften Lonnis nesebor; en sterk og deilig duft av kanel- og bringebærpai fylte luften, og minnet han på hvor glad han var i kake, men også hvor sulten han var. Så Lonni gikk i retning av duften.  

Han kom til et hus - et hus formet som en kake! Wow!  

"Dette er virkelig noe for meg", tenkte Lonni og ringte på. Døren gikk opp og Lonni fikk sitt livs sjokk. Det var et stort, stygt troll, med skarpe tenner og en munn som dryppet av spytt som åpnet døren. 

"Heisan! Kom inn og sett deg. Du vil gjerne ha litt deilig pai, ikke sant? ALT ditt hjerte begjærer er her inne. Bare kom inn!" Trollet brøt ut i en voldsom latter som fikk Lonnis bein til å riste.  

Lonni var redd, veldig redd. Lonni syntes selv han var ganske modig, han var ikke redd for drager eller vampyrer eller hekser ... vel, kanskje litt for hekser ... men troll, de likte han ikke noe særlig. Lonni tok et skritt tilbake og så bråsnudde han og løp det forteste han kunne vekk fra det farlige trollet. Mens Lonni løp kom tårene. For han var redd og ensom og ville hjem, og han savnet Drago og noen å snakke med og noen å si høyt til at du var redd, for da føltes det ikke like farlig lenger. Men nå var han alene og hadde kommet seg litt på ville veier og ville bare vekk fra trollet. Så han lukket øynene og løp og løp og løp og løp. Og med et brak løp han rett på noe stort og hardt, slik at han falt om på bakken. 

"Hvor mye verre kan det bli?" tenkte Lonni og åpnet øynene for å se hva han hadde støtt på. 

"Lonni! Der var du jo, kompis", sa Drago og ga bestevennen en stor bestevennklem.  

"Neimen, du har jo grått. Hva har skjedd som har gjort deg så lei deg" 

"Et troll. Jeg er så redd for troll, Drago, og dette trollet var bare så skummel. Jeg er sikker på at han ville spise meg OG han lokket meg med det jeg nesten ikke klarer å si nei til: Kake! Og pai! 

Drago så tankefull ut. Lonni kunne se at Dragos nesebor sydet og boblet, og det kom røyk ut av dem. 

"For et hjerteløst troll! Han kan jo bare PRØVE å spise deg. Hva innbiller han seg egentlig? Du er jo bare en søt og snill og ganske vennlig ponni, og til og med smart. Og så lokker han deg med kake og terte? Nei, detteår går ikke. BLI med meg!" 

Drago tok Lonni i hånden og begynte å gå mens han forlangte at Lonni viste vei. Det hjalp ikke at Lonni protesterte aldri så mye.  

"Det er ganske farlig, Drago." 

"Ja, selvsagt er det det. Det er jo et troll. De er livsfarlige! Men Drago hadde da også et par triks i ermet. Det skulle trollet snart få se." 

Lonni var ikke så veldig begeistret, men han viste da vei, og snart stod de utenfor og ringte på hos trollet igjen. Han åpnet med det samme skumle gliset og en enda deiligere pai enn før. Med jordbær! 

"En drage?" Deilig! Jeg mener hyggelig", lo trollet.  

"Kom inn begge to, det er god plass i ovnen ... jeg mener ved kakebordet mitt. "Jeg håper dere er sultne, for det er i hvert fall jeg!"  

"Ikke så rask mister," řekl Drago. "Jeg vet hva du prøver på. Så snart vi kommer innenfor, har du tenkte å hive oss inn i trollovnen din, men den går ikke, kompis, så lettlurte er vi ikke. For denne dragen vet alt om troll - og dessuten kan jeg trylle, så ikke prøv deg!" 

Og så tryllet Drago. Hva han egentlig holdt på med visste verken Lonni eller trollet, men da han viftet med tryllestaven, fikk trollet en veldig kul grønn filthatt med en stor oransje fjær på.  

"Ehm. Takk, drage, den var fin", lo trollet, mens sikkelet rant fra munnvikene. Lonni tok tre lange skritt tilbake mot skogen.  

Drago fortsatte å vifte med tryllestaven, men det var ikke godt å vite hva han prøvde å trylle frem. Trollet fikk uansett et gult silketørkle, et par knebeskyttere og en ishockeykølle. Det bidro til å gjøre trollet fint og kult, men så dessverre ikke ut til å redusere trollets appetitt - eller hvordan det med glupske øyne stirret på Lonni.  

Men så. På det femte forsøket skjedde det noe. Noe som fikk trollet til å se veldig varmt og fornøyd ut.  

Drago tryllet frem et par ullsokker som gled inn på trollets store føtter. 

"Hva skjer med ham?" hvisket Lonni.  

"Grunnen til at troll alltid er så onde, er at de fryser så forferdelig på tærne. Får du tak i et par ekstra varme sokker som passer, blir de myke som lam."  

Trollet så opp og Lonni trodde nesten han gråt av lykke. 

"Vil dere komme inn og få litt pai som takk?" spurte trollet.  

"Dessverre troll, det har vi rett og slett ikke tid til. Men det var snilt av deg å spørre", sa Lonni - som ikke var noe redd for trollet lenger.  

Og så gikk de to vennene videre. Etter en stund spurte Jonni. 

"Drago? Skulle ikke du være en av kongens væpnere? Og gjøre all verdens kule ting?" 

"Jo, jeg skulle jo egentlig det. Og jeg gjorde det en stund. Helt til jeg ikke gjorde det lenger." 

"Hvorfor?"  

"Fordi jeg savnet min fine ponnivenn." 

"Meg? Savnet du virkelig meg?"  

"Ja, det gjorde jeg. Du er den beste bestevenn. Og nå håper jeg du ikke er redd for troll lenger." 

Lonni se usmála a začala se smát. Ikke fordi Drago hadde lært ham å håndtere et troll og overvinne sin største frykt, men fordi det gjorde ham glad å vite at noen brydde seg om ham slik Drago gjorde. Tenk at hans beste venn var en drage. Det gledet han seg til å fortelle de andre ponnivennene sine.. 

Skogen ble tettere og Lonni ble plutselig helt stille, noe som slett ikke lignet ham. Drago prøvde seg med et par morsomheter og magiske triks, men Lonni hørte ikke etter og så ikke andre steder enn rett frem med øynene knepet godt sammen.  

"Du Lonni? Hva er det med deg? Du er så stille og sier ingenting? Er det noe galt?" 

"Ššš... Trærne i skogen blir spissere og det har lagt seg en tåkedis over oss. Det er her heksen bor, og hun sier at jeg har lurt henne, så vi må være veldig forsiktige." 

"He-he-heh-heh!" lød det et sted mellom trærne. Lonni spratt opp og så seg rundt mens Drago gjorde det drager er best til når det er fare på ferde. Han skjøt brystet frem, løftet opp halen og blåste ild ut av munnen. 

"Drago. Du må beskytte meg. Hun kommer for å fange meg ..." 

Mer rakk ikke Lonni å si før det hørtes et brak og et lyn slo ned i et tre. Lonni ble så sjokkert at han lukket øynene. Da han åpnet dem igjen, befant han seg på en badering midt i en elv. 

"Farvel, lille ponni! Og takk for at du tok med deg en drage til meg. Han ble jeg veldig glad for!" Heksa stod på elvebredden og lo stygt mens hun vinket til Lonni. Drago var borte. Heksa måtte ha kidnappet han! Og nå seilte Lonni på en elv som førte ham bort fra Drago - og Ponniskolen for den saks skyld. Han måtte gjøre noe. Men hva? Han tok frem salvesken sin og rotet gjennom tingene sine. Det var mange spennende ting oppi den, som var morsomme å leke med, men ikke noe Lonni hadde bruk for akkurat nå. Eller ... Lonni fant frem Dragos ukulele. Lonni likte ikke det han måtte gjøre, for Drago var så glad i det, men han hadde ikke noe valg, så han brukte den til å padle tilbake til elvebredden.  

Det var hardt å padle mot strømmen med en ukulele som åre, men Lonni brukte alle sine krefter og tenkte på vennen som heksa hadde kidnappet. Dette skulle hun få svi for! 

Til slutt var han inne på bredden igjen og gikk forsiktig mot den skumle disen og heksens fæle latter, som han kunne høre i det fjerne. Da Lonni kom til heksens del av skogen, så han at Drago satt i et bur. Heksa holdt på å brygge en suppe i gryta som luktet fælt, og Jonni kunne ikke utelukke at Drago ville havne i gryta, så han hadde ikke mye tid på seg. 

Men hvordan skulle han redde Drago? Fordi heksen hadde magiske krefter, og Lonni var bare en ponni. Men så fikk Lonni en idé. Baderingen! Den kunne han bruke. Han listet seg så stille han kunne mot heksa, som stod med ryggen til. Lonni fikk øyekontakt med Drago og gjorde raskt tegn til Drago om å late som ingenting. Drago forstod beskjeden umiddelbart og begynte å plystre. Som du gjerne gjør når du aner fred og ingen fare.  

Heksa kikket opp fra gryta. 

"Mmmh, dragehalesuppe ... dette kommer til å bli deilig!" hun lo og tok fram en stor saks. Men før hun rakk å bruke den, skjedde det noe. Lonni løp frem og presset baderingen ned over heksen så hun ikke kunne bevege armene og måtte slippe tryllestaven. Heksa så først overrasket ut, og så ropte hun sint etter den lille ponnien da hun skjønte at hun var fanget av baderingen og ikke kunne bruke magien sin.  

Lonni fant nøkkelen til buret og slapp Drago raskt ut. Men hekser skal man være forsiktige med, så for sikkerhets skyld dyttet Lonni heksa inn i buret og låste det. Lonni visste at luften i baderingen ville forsvinne ut på et tidspunkt, slik at heksa snart ville være fri igjen, og det var derfor godt at hun også måtte komme seg ut av buret - og innen den tid ville han og Drago være over alle hauger.  

Drago og Lonni fortsatte på de velkjente stiene i skogen. Drago var glad for å ha kommet fra fangenskapet med den vakre dragehalen sin like hel. Han var også veldig imponert over hvor tøff og modig Lonni hadde vært. Selv da Lonni fortalte ham at den elskede ukulelen hans var blitt gjennomvåt, gjorde Drago gode miner til slett spill.  

"Vi henger den bare til tørk i solen, kompis, så blir den like fin igjen." Og det var akkurat det de gjorde. De hengte ukulelen fra Lonnis salveske, slik at den blafret i vinden og tørket i solen mens de gikk.  

Da ukulelen var tørr, feiret Drago det ved å spille en sang om han og Lonnis eventyr så langt. Lonni tok frem en pose popcorn og var faktisk ganske flink til å treffe Dragos munn mens dragen gikk og sang ved siden av ham. Men mens de gikk og koste seg, hørte de plutselig en utrolig høy rumlelyd mellom trærne. 

"Hva er det der, Lonni?" 

"Det er nok vampyren. Han er alltid sulten, så magen rumler forferdelig høyt." 

"Hva er en vampyr?" 

"Han er en litt sjenert type, en som bruker silke og er litt stille av seg." 

"Hvorfor er han så stille? Og hvorfor går han ikke bare ut og finner mat hvis han er sulten?" 

"Godt spørsmål, Drago, men det er ikke så lett for vampyrer å gå rundt ute. Du forstår ..." 

Lonni skulle til å forklare hvordan det fungerte for vampyrer, men Drago, som elsket mat over alt i verden, skyndte seg mot den rumlende lyden fra vampyrens mage med ordene: 

"Hvis det er noen det er synd på, så er det når noen er så sultne som den vampyren. Vi må hjelpe han!" 

Lonni fulgte etter så raskt han kunne, men det var ikke lett fordi Drago var veldig rask. Da Lonni kom til lysningen ved hulen, stod Drago allerede og kikket inn. 

"Haló? Vampýr? Er du der?" 

"Ja", hvisket vampyren. "Jeg er her. Og jeg er fryktelig sulten."  

"Det skal vi nok fikse," řekl Drago muntert.  

"Men ... jeg kan ikke se deg. Hadde det ikke vært fint med litt lys inne i den mørke hulen din. For du kan ikke lage mat uten ild, og det er veldig irriterende å ikke kunne se noen verdens ting! Nå skal jeg bare finne tryllestaven min så ..."  

Lonni kastet seg mot Drago for å stoppe ham, men før han rakk å si noe, svingte Drago med tryllestaven. Og for en gangs skyld klarte Drago det på første forsøk. Med ett var det spotlys, gulvlamper, bordlamper og til og med en lysekrone i hulen. Det var også en lenestol han kunne hvile i og et spisebord med stoler, slik at han kunne invitere til store middagsselskaper. Drago var veldig imponert over seg selv, men vampyren så han ikke.  

"Vampýr? Vampyyyyyr? Hvor er du?" 

"Hmm. Her borte." Drago snudde seg og kunne i skyggene av en eikestamme skimte en elegant skikkelse i svart og rød silke.  

"Hvorfor står du der? Hvorfor setter du deg ikke i den nye lenestolen og koser deg med en bok?" (Hvorfor nastavuje du deg ikke i den nye lenestolen og koser deg med en bok?). 

"Fordi jeg ikke tåler lys", hvisket vampyren. Og rett etterpå rumlet magen hans så høyt at Drago nesten fikk sjokk.  

"Ok. Det visste jeg ikke. Det skulle du ha sagt. Det må vi jo gjøre noe med. Men først må vi gjøre noe med den rumlende magen der. Hva liker du å spise? Jeg kan trylle frem nesten hva som helst" 

"Pølser", kom det fra vampyren.  

"Det ... er det lenge siden jeg har spist. Og kransekake, eplekake og sjokoladecroissanter. Rød saft. Lakris. Og kanskje litt sukkerspinn. Hvis det ikke er for mye å be om."  

Det var jo faktisk ganske mye å be om, men Drago hadde dårlig samvittighet for at han hadde kommet for å kaste vampyren ut av hjemmet sitt. Det skulle han rette opp i, men først tryllet han frem all maten vampyren hadde bedt om.  

Lonni prøvde flere ganger å avbryte, men han visste at en av de tingene som virkelig kunne irritere Drago var om noe kom i veien for en drage og måltidet hans. Derfor måtte Lonni anstrengt se på mens Drago møysommelig satte den ene retten etter den andre foran vampyren. Drago serverte høflig pølsene og de andre rettene på et bord med duk i skyggene, og satte frem fire forskjellige typer rød saft, slik at vampyren kunne velge selv. Da vampyren hadde spist, dryppet det rød saft fra de spisse hoggtennene hans og i ansiktet hans bredte det seg et salig smil.  

"Takk for maten, Drago. Det var en sann glede å nyte ferdighetene dine på kjøkkenet. Jeg har aldri spist en så god pølse eller en så nydelig eplekake før. Du er nødt til å gi meg oppskriften."  

Lonni prøvde å avbryte på nytt, men uten hell, for vampyren og Drago fortsatte å snakke ivrig om mat og matlaging og restauranter over hodet på Jonni. Lonnis normalt så lyseblå ansiktsfarge gikk over til turkis og deretter til mørkeblå i takt med at han ble mer og mer desperat.  

I mellomtiden fortsatte Drago å snakke.  

"Min kjære vampyr, vi er vel ikke helt ferdige ennå." 
"Je to tak?" 

"Ne, protože vi må også snakke om hulen din og hvordan vi kan gjøre den mørkere, samtidig som det er hyggelig å bo her."  

Nå hadde Lonni fått nok, og han ropte: 
DET HAR VI IKKE TID TIL! VI SKAL VIDERE NÅ!"  

Drago hadde aldri sett Lonni slik før, og i ren refleks glemte han alt om planene sine for vampyrhulens lysdesign og innredning. I stedet løp han etter Lonni, som allerede var på god vei inn i skogen. Da Drago hadde innhentet Lonni, spurte han om han ikke syntes synd på vampyren, men Lonni hadde ikke tid til å svare, for det var bare tiden og veien igjen hvis de skulle rekke tilbake til Ponniskolen før det var for sent.  

Lonni og Drago hadde kommet frem til broen i skogen og Lonni tok umiddelbart styringen. 

"Drago? Det her klarer jeg. Det er en ninja som vokter broen. Han vil spørre om noe og jeg kan svarene. Vi har veldig dårlig tid, hvis vi skal rekke frem til Ponniskolen i tide!" 

Drago syntes det nesten det ble litt for spennende. Kunne de klarer det i tide? Mens han tenkte, hoppet den lille ninjaen plutselig frem. Og rettet sverdet sitt mot Drago.  

"Lonni HAR svart på spørsmålet mitt, og får derfor lov til å krysse broen, DU må svare på et spørsmål , drage!" 

"Ja. Ok. Jeg får prøve da," řekl Drago.  

Ninjaen trakk pusten dypt, knep øynene sammen og sa: 

"Hva er favorittmaten din!" 

"Åh, det var et vanskelig spørsmål. Jeg tror nesten det er det verste du kan spørre meg om." 

Drago likte ikke å velge eller å si at noe var bedre enn noe annet. Og SPESIELT ikke når det handlet om mat. Han visste for eksempel ikke om han likte jordbærsyltetøy bedre enn bringebærsyltetøy. Og blåbær og solbær smakte jo også godt. Og likte han pizza litt bedre enn spaghetti? Han likte også reker og kjøttkaker og tzatziki og potetmos og ostesnacks. Men hva likte han best? Det kom jo helt an på hvilket humør han var i.  

Drago ble så nervøs for å måtte velge EN rett foran alle andre at han knep øynene sammen og tenkte så det knaket.  

Men det hjalp ikke. For da han åpnet øynene igjen, så både Lonni og ninjaen helt fortvilet ut. Drago hadde blitt så nervøs at han uten å tenke over det hadde åpnet munnen og endt opp med å brenne opp broen! Nå kunne ingen komme over.  

Noe som var uheldig, nå som de hadde så dårlig tid. Ninjaen var blitt både opprørt og ganske sint, og Lonni satte seg tungt ned ved et tre og tok timeglasset opp fra sekken. Det var bare noen få sandkorn igjen i den ene enden.  

Lonni begynte nesten å grine.  

"Nå kan jeg ikke stoppe vennene mine fra å bli travhester for alltid. Og jeg får ikke fortalt dem hvor fantastisk og eventyrlig verden er der ute heller. Det synes jeg de skal få oppleve, akkurat som jeg - i stedet for å bare trave rundt hele dagen." 

Det forstod Drago godt. Drago var lei seg for at vennen hans var lei seg. Og han var enda mer lei seg over at det faktisk var hans feil. Men det skulle han gjøre godt igjen. Drago tok et par skritt tilbake og så seg om. Han varmet opp føttene ved å lage spor på skogbunnen og så kremtet og så på sin beste venn. 

"Lonni? Du må gjerne sitte på ryggen min. Hvis du vil. Og så flyr vi til Ponniskolen, det er både raskt og morsomt og helt trygt, og ikke noe farlig." 

Lonni kunne nesten ikke tro det han hørte. Han så opp på Drago med store øyne. 

"Men Drago? Du flyr jo aldri med noen på ryggen? Det gjør jo ikke drager? Det sa du selv?" 

"Ja, jeg sa det. Jeg har heller aldri gjort det før og ville aldri gjort det for andre enn deg, Lonni."  

"Virkelig?" 

"Jepp. For du er min beste venn. Og du reddet meg fra en heks og tok meg med på mitt livs eventyr. Så hopp opp, så lover jeg at vi vil rekke frem til Ponniskolen før det er for sent."  

Lonni klatret opp på ryggen til Drago. 

"Hold deg fast, kompis," řekl Drago og raste av gårde rett mot et tre. Rett før han kræsjet inn i det, steg han rett til værs, og høyere og høyere opp på himmelen. Lonni holdt seg godt fast, for det gikk fort og vinden pisket i ansiktet hans.  

Nede på bakken var ninjaen fortsatt rasende: "Hva med broen min?" skrek han.  

"Kom tilbake, slyngler!" Men Lonni og Drago var borte. Derimot kunne ninjaen med sine skarpe ninjaører plutselig høre en kvist knekke på skogbunnen. Han løp mot lyden som bare ninjaer kan - med farlig eleganse.  

"Hvem der? Jeg kan se deg. Jeg er en ninja, og ingen kan gjemme seg for oss eller lure oss", ropte ninjaen. Bak et tre stakk et hode frem. Det var vampyren.  

"Det er bare meg. Vampyren." 

"Jøss, jeg hørte deg nesten ikke. Du er virkelig flink til å liste deg innpå folk! Tror du at du kan lære meg det?" 

Vampýr nikam nešel.  

"Det kan jeg sikkert. Kanskje du til gjengjeld kan lære meg å sloss med sverd? Jeg har alltid drømt om å prøve det." 

"Absolutt," sa ninjaen, og de begynte umiddelbart å lære bort til den andre. Faktisk hadde de det så gøy at ninjaen helt glemte å være sint for den brente broen. 

Fra Dragos rygg oppe på himmelen, kunne Lonni se ned på alle de fantastiske, ville, sprø og farlige stedene de hadde vært. Fra ørkenen til middelaldermarkedet, fra heksesumpen og huset til trollet (som Lonni helst ville glemme), til stranden som førte ut til havet, hvor Frida den Grusomme nå seilte rundt med kanonene fulle av krutt .  

Men så gikk det opp for Lonni at han ikke hadde tid til å nyte utsikten. Det var nesten ikke flere sandkorn igjen i timeglasset. 

"Opp med farten, Drago! Ellers rekker vi det ikke," řekl Lonni. Drago flakset enda raskere med vingene. 

"Der! Der nede, Drago. Raskere!"  

Lonni pekte og Drago skiftet retning. Paraden var allerede i gang, og ponniene travet i takt mot podiet, der de med venstre hov måtte skrive under på at de skulle trave i takt i Ponniskolens tjeneste alle sine dager. Ronni stod først i køen. Han dyppet høytidelig hoven i det blå blekket og beveget den deretter ned mot papiret. 

"STOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOPP!" hørte de plutselig ovenfra. Det ble helt stille og ponniene så på hverandre med forvirrede ansiktsuttrykk. Så hørtes et brak. Et brak som bare en drage som lander kan lage. Støvet virvlet opp og alle ponniene begynte å hoste voldsomt.  

Da støvet hadde lagt seg så alle ponniene at det var Lonni - og Drago! Ponniene hadde aldri sett en drage før, og de trodde kanskje at den ville være litt større og litt farligere, men de ble likevel redde og klemte seg sammen i en stor, skjelvende klynge.  

Det var Conni som først tok mot til seg.  

"Hei Lonni. Du er tilbake? Jeg ser du har med deg verdens farligste drage. Ehm ... hva gjør dere egentlig her?" 

"Vi har kommet for å stoppe dere!" Sa Lonni med fast stemme.  

"Stoppe oss? Men fra hva"?" ropte alle ponniene i kor.  
"Fra å trave i takt resten av livet. Dere aner ikke hva dere går glipp av. Venner. Det her er Drago." 

"Halloisen, hei hei, buenos dias, bon jour og guten tag," sa Drago vennlig og prøvde å se så ufarlig ut han kunne.  

Ponniene så fortsatt redde ut, men var også litt nysgjerrige. Lonni fortsatte: 

"Dere skjønner, dere trodde verden var et sted med skarpe kanter hvor dere kunne skade dere. Og ja, det kan selvsagt skje. Men verden er også stor, vakker og fantastisk, og full av alle mulige morsomme typer."  

Det ble stille. Det var en stor munnfull å ta inn for ponniene.  

Så Lonni snakket videre:  

"Dere trodde også at Drago er farlig. Men vet dere, det er han faktisk ikke. Han er veldig snill. Og han elsker de samme tingene som vi elsker! Venner, slutt med å trave i takt på Ponniskolen. Kom dere ut og se verden, slik jeg gjorde. Og når du har gjort det, DA kan dere bestemme dere for om dere vil trave i takt resten av livet."  

Det ble stille igjen. Poníženě hvízdal sám. Etter en stund snudde Jonni seg, den aller gråeste ponnien, som var den beste til å trave i takt, mot han.  

"Lonni, før vi bestemmer oss, vil vi gjerne høre litt mer om eventyrene dine". 

"Klart det. Sett dere ned, venner," řekl Lonni. Og så begynte han å fortelle.  

"Det aller første du møter på når du forlater Ponniskolen er en bro. Og den kan du ikke gå over uten tillatelse, for den voktes av en ninja. Faktisk er den nylig gått i stykker og vi burde kanskje hjelpe han med å bygge den opp igjen ..." 

Lonni fortalte og fortalte. Om alt han hadde opplevd og om alle de morsomme og rare typene han hadde møtt. Mens han fortalte tryllet Drago frem snacks og viste også frem noen andre trylletriks når han først var i gang.  

Ponniene syntes verden hørtes veldig spennende ut, og de fant også ut at drager ikke er farlige i det hele tatt, men faktisk veldig snille og morsomme. Og de bestemte seg alle for at de ikke ville trave i takt resten av livet, men heller reise ut og oppleve den store, ville verdenen.  

Og Lonni og Drago? De flyttet inn på Dragos slott. Her så de på filmer, laget pannekaker, spiste popcorn og satte fyr på ting, og alt mulig annet kult og morsomt som du gjør sammen med en bestevenn. Og av og til hoppet Lonni opp på ryggen til Drago og så fløy de ut i verden på nye eventyr, for det er noe du aldri blir ferdig med.