Zmeškali jste kapitolu?  

Zachyťte náš pohádkový příběh zde!

Kapitolka 1

Alt var som det pleide på Ponniskolen i Det magiske landet over skyene. Det var i grunnen alltid som det pleide på Ponniskolen. Lonni sukket mens han pusset tennene, rettet på manken og vasket mulen. Akkurat som han hadde gjort i går. Og i forgårs. Og dagen før det, for den saks skyld.  

 

Ute på travbanen gikk ponniene rundt og rundt. Akkurat som de pleide. De trente på å trave, noe Lonni hatet. Både fordi han ikke var så god til å trave og fordi han syntes det var fryktelig kjedelig.  

 

Lonni begynte å tenke høyt - han gjorde det av og til: "Det må da finnes andre ting i livet enn å gå i trav. Og i takt." Plutselig dumpet Lonni borti ponnien foran seg, som hadde bråstoppet.  

 

"Hva sa du?" ropte de andre ponniene i kor. Både Jonni, Conni, Ronni og alle de andre. Lonni rødmet, det var ikke meningen at de andre skulle høre hva han tenkte. Men nå hadde han jo allerede sagt A, så da kunne han like godt fortsette.  

 

"Vel ... har dere aldri tenkt over at det må finnes noe annet enn å gå i takt hele dagen?" (Vel ... har dere aldri tenkt over at det må finnes noe annet enn å gå i takt hele dagen?) 

"Vi våkner, vi spiser, vi traver, vi sover. Det er jo slik det er og alltid har vært", sa de andre ponniene.  

"Men hva om jeg vil gjøre noe annet?" prøvde Lonni å protestere.  

"Vi våkner, vi spiser, vi traver, vi sover. Det er jo slik det er og alltid har vært," sa de andre ponniene på nytt. Og så fortsatte de å trave. Men Lonni ville ikke være med.  

 

Etter en stund oppdaget de andre ponniene at Lonni ikke travet. De stoppet opp.  

"Hvorfor traver du ikke?" 

"Jeg har ikke lyst, jeg vil gjøre noe annet." 

Jonni, den gråeste av ponniene, og den beste til å trave, gikk bort til Lonni.  

"Hva vil du da?" 

"Jeg vil ut og se verden." 

"DET må du ikke ønske deg!" 
"Hvorfor ikke?", odvětil Lonni.  

"Her på Ponniskolen vet du hva du får. Verden der ute er stor og ond og farlig." 

"Det vil jeg gjerne finne ut av selv," řekl Lonni.  

Det ble helt stille. Jonni vrinsket-lo litt.  

"Jasså, ja. Er du sikker på at du er så modig? Kanskje du samtidig skulle utfordre dragen Drago til kamp også?" 

De andre ponniene lo støyende. Alle visste at Drago var det farligste dyret i hele verden, og at ingen - ingen! - våget å kjempe mot han.  

Lonni sank litt sammen.  

"Ja, det er faktisk akkurat det jeg skal." 

 

Og så pakket Lonni en salveske og gikk av gårde. Ut i verden for å kjempe mot den farlige dragen.  

 

Kapittel 2

Hvis Lonni skulle være ærlig, var det kanskje ikke så kjempesmart å dra ut for å lete etter verdens farligste drage. Men du skal holde det du lover. Spesielt det du lover deg selv. Så Lonni dro. Ut for å oppdage alt som var å oppdage i Det magiske landet over skyene.  

 

Han gikk gjennom en skog. En sånn type skog som er litt mørk og skummel. Etter en stund kom han til en bro som førte over en elv. Lonni tenkte egentlig ikke så mye over det og var på vei over broen da en ninja plutselig hoppet ut foran ham.  

 

"Hva tror du egentlig at du gjør?" 

"Jeg er bare på vei over broen," řekl Lonni.  

"Ah, men det er ikke slik det fungerer. Jeg er nemlig broens vokter", sa ninjaen og hørtes veldig stolt ut.  

"Det høres spennende ut. Hva går jobben ut på?", spurte Lonni.  

"Jo, det betyr at jeg vokter broen. Jeg sørger for at ikke alle mulige mennesker bare tramper over den". 

Lonni tenkte seg om. Han syntes egentlig ikke han var "alle mulige", han var tross alt Lonni, som var på vei ut på eventyr.  

"Nei, det er jo klart, sa Lonni. Men kan jeg få lov til å gå over broen?" spurte han så.  

Ninjaen laget en merkelig fnyselyd med nesen.  

"Si meg, vet du ingenting om brovoktere?" 

"Ikke egentlig," řekl Lonni.  

"Det er faktisk første gang jeg er utenfor Ponniskolen, så det er nok ikke alt jeg vet." 

Ninjaen ristet på hodet.  

"Greit, men for å få lov til å krysse broen, må du svare på et spørsmål. Et vanskelig spørsmål! Et ... megavanskelig spørsmål!" 

"Uffda, håper jeg klarer å svare på det", sa Lonni.  

 

Lonni så litt nærmere på ninjaen. Ninjaen så litt nærmere på Lonni. Ingen av dem sa noe på en stund.  

"Ehm ... hva er spørsmålet?" 

"Vent litt, jeg må bare finne på et! Det er faktisk ikke så ofte det kommer noen forbi, så jeg er litt ute av trening." 

Lonni satte seg ned og ventet tålmodig.  

 

Plutselig rykket ninjaen til.  

"Der! Nå har jeg det. Det er et megavanskelig spørsmål. Er du klar?" 

Lonni nikket.  

"Hva er ... yndlingsfargen din?" 

"Ja, den var vanskelig," řekl Lonni. "Hva er din, ninja?" 

"Svart, selvfølgelig!" 

"Å, ja. Jeg tror jeg liker rosa best. Eller ... nei, vent. Oransje! Nei ... grønn. Jeg sier grønn." 

"Du kan ikke si alle mulige farger. Jeg er broens vokter og jeg forlanger et klart svar." 

"Grønn," řekl Lonni med fast stemme. 

Javel, greit. Du skal få lov til å krysse broen, sa ninjaen. "Men, hvor er du på vei?" 

"Jeg er på vei ut i verden for finne og kjempe mot dragen Drago." 

Ninjaen ble hvit som et laken.  

Det er en veldig dårlig idé. Drago er sinnsykt farlig og spyr ut ild! Kanskje du bare burde bli her hos meg. Vi kan kaste ninjastjerner og gjøre alle mulige ninjating?" 

Lonni smilte og ristet på hodet.  

"Det er snilt av deg, ninja, men jeg lovet meg selv å finne dragen Drago, så da gjør jeg det. Men vi ses kanskje en annen gang." 

Kapitolka 3

Lonni var blitt veldig sulten av å prate med brovakt-ninjaen og svare på spørsmål og sånt, så han bestemte seg for å spise matpakken sin.  

 

Han fant et sted i skogen hvor det var et par store steiner å sitte på og hvor solen tittet frem mellom tretoppene. Lonni tok opp matpakken sin og skulle akkurat til å sette tennene i brødskiva da han hørte en lyd innenfra en busk.  

 

"Pst!" 

Lonni stirret på busken.  

"Pst!" lød det igjen.  

Dette var merkelig. Lonni reiste seg og så bak busken. Det var inngangen til en hule, og inne i hulen kunne Lonni se to øyne som lyste i mørket.  

"Ehm... hallo?"  

Lonni hadde aldri sett så merkelige øyne eller snakket med noen som bodde i en hule før, så han visste ikke hva han skulle si.  

"Hei", hvisket stemmen inne i hulen.  

"Har du noe mat?" 

"Ja, det har jeg. Kan du ikke komme ut i solen, så deler vi matpakken min," řekl Lonni. Han syntes det var hyggelig å ha noen å spise sammen med.  

Øynene kom nærmere Lonni, og han kunne se at de tilhørte en blek og tynn vampyr.  

"Det kan jeg ikke. Jeg er nemlig en vampyr", sa vampyren.  

"Javel?", sa Lonni.  

"Ja, vi tåler jo ikke lys. Ikke noe lys i det hele tatt. Så jeg kan ikke gå ut og lete etter mat på dagtid og siden jeg er litt mørkredd så er jeg ikke så mye ute om natten heller.  

"Uffda. Ja, da er det jo ikke så lett. Men hvis du sitter i skyggen under treet og jeg sitter ved siden av deg i sola, så kan vi dele matpakken min. Jeg har både smørbrød, mandariner og mye annet", sa Lonni.  

De satt en stund og spiste i taushet.  

"Jeg er forresten på vei for å finne dragen Drago. Vet du hvilken vei jeg skal gå?" spurte Lonni.  

Vampyren holdt på å sette en halv banan i halsen.  

"Drago? Drago er sinnssykt farlig og spyr ut ild, og han spiser både mennesker og dyr. Han må du holde deg langt unna!" 

"Ja, det sier alle. Men jeg har nå tenkt å finne ham likevel," řekl Lonni.